En lun aften med Draumir
Orkesterlederen snakker om å være i ei boble; alt det andre, det rare, det er utafor. Og ja – sånn føles det vel å være på konsert med Draumir. Du kan glemme alt det rare, og bare nyte musikken.
Draumir / Belleville, Oslo / 27.09.25
Før fjorårets glimrende ”A Dreamer’s Eye”, hadde de bare to album på samvittigheten – «Draumir» (2005) og «The Island» (2007). En broket karriere, ikke minst en broket tidslinje, må det være lov å si.
Men musikalsk har de ikke flytta seg mye. Ikke en tøddel, vil jeg være frista til å si. De står støtt i en tradisjon jeg velger å kalle kammer-pop. Det går som regel stille og rolig for seg; canadiske Cowboy Junkies kan være en naturlig referanse. Når de legger inn jazzelement, er veien ofte ikke veldig lang til Silje Nergaard.
Låtskriverparet Alexandra Bråten og Jo Inge Johansen Frøytlog utgjør kjernen i Draumir. De liker å skrive «vanskelige» sanger. Masse akkorder, nydelige modulasjoner – test meg gjerne ved å gå til «Dear Solitude» fra fjorårets album.
Om det er «flinkismusikk»? Ja, og takk for det. Jeg har aldri skjønt dette med at det skal være noe feil med å være flink til å spille, gjerne være utdanna, beherske instrumentet til fulle. Steely Dan ble sjelden feil – et band der låtskriverne beherska låtskriverkunsten til perfeksjon, og som aldri lot middelmådige instrumentalister nærme seg studio.
På Belleville stilte de med et utvida band, inkludert musikere som er å høre på «A Dreamer’s Eye». Atle Nymo (tenorsaksofon og bassklarinett) og Cornelius Hals (fiolin) spriter opp lydbildet så det holder. De faste bandmedlemmene er Ture Janson (gitar), Audun Erlien (bass) og Torstein Lofthus (trommer).
Sammen og hver for seg har disse musikerne en CV som teller navn som Knut Reiersrud, Nils Petter Molvær, Gitarkameratene, Silje Nergaard, The Monroes, Danko/Fjeld/Andersen, Ketil Bjørnstad, Elephant9, Mathias Eick, Vamp, Odd Nordstoga, Marit Larsen … Flinkiser? Yes, indeed!
Alexandra Bråten er en sârt vokalist. Hun kan gjøre en hel konsert uten å heve stemmen, om du forstår. Sammen med Jo Inge Johansen Frøytlog kan hun nærmest hviske seg gjennom deler av repertoaret. Ingen store gester, bare gjennomført stilig.
Johansen Frøytlog klager på at en av låtene gikk alt for sakte, så sakte at han ser for seg folk med heroinknekk, hvilket avstedkommer et forslag fra salen om å spille den neste alt desto fortere …
Som du vel skjønner; lun stemning med Draumir. Ganske riktig som å være i ei boble, der alt det rare – som det fins nok av om vi kikker ut av vinduet - er stengt ute. Mange vil nok mene at avslutninga også var ganske rar, men det svingte som ville helvete! Fullt band på scenen, velregissert frijazz!
Del på Facebook | Del på Bluesky