Finland har så mye mer enn bare tusen sjøer!
Fra ren dødmetall til mer gothdeathdoom og videre i retning av synthproggothdeathdoom og forbi ...
Amorphis / Sentrum Scene / 12.11.25
Amorphis var kanskje halvveis i «Black Winter Day» innen jeg hadde lasta ned skiva. «Tales from 1000 lakes» (1993) var det finske bandets andre album, og markerte deres overgang fra ren dødmetall til mer gothdeathdoom (som videre gikk i retning av synthproggothdeathdoom og forbi).
Når vi fotograferer på Sentrum blir vi geleidet opp til bakdøra der vi kan legge fra oss kamera og så inn gjennom hovedinngangen for å få med oss resten av konserten. Jeg tror aldri jeg har beveget meg de meterne så raskt. Jeg bare måtte høre mer av dette fantastiske bandet, for de første tre låtene ga massivt mersmak.
Bandet består i dag av Esa Holopainen og Tomi Koivusaari (gitar), Jan Rechberger (trommer), Olli-Pekka Laine (bass), Santeri Kallio (keyboards) og Tomi Joutsen (vokal), og den besetningen har vært stabil i tjue år.
Her snakker vi et band som jeg absolutt burde fått med meg tidligere, særlig siden de er veldig glad i å finne tekstinspirasjon fra Kalevala. «Am Universum» (2001) drar inn massivt med synth og sax, diskografien deres må sies å være like eklektisk som Paradise Lost sin, og jeg gleder meg til å ha tid til å lytte til alt!
Jeg skal vokte meg vel for å si at dette var kveldens beste band, men det var muligens det bandet som appellerte mest til meg! Hardtslående og gigantisk, melodiøst og vakkert. Som alltid er jeg veldig glad for at jeg prioriterer å få med meg alle supportbanda, for der har jeg finni mye gull!
Og disse gamle finske rockerne ligger godt an som «årets største overraskelse». Finland har så mye, mye mer enn bare tusen sjøer.
Låtliste: Bones // Silver Bride // Wrong Direction // The Moon // Dancing Shadow // Black Winter Day // House of Sleep // The Bee
Del på Facebook | Del på Bluesky
I en klasse for seg - Paradise Lost
(17.12.25) Mange band har blitt inspirert av Paradise Lost, men det er ingen som er i nærheten.