Mimi Webb - vokser ved hver gjennomlytting

Så kom den endelig - den vriene andreskiva til Mimi Webb, som har rukket å bli 25 år gammel siden sist. «Jeg hadde ei ferdig skive klar, men orket ikke tanken på å fremføre de låtene live i to år, så jeg begynte på nytt» - lettere parafrasert fra min side, men uttalelsen er god.


Det merkes at «Confessions» er godt gjennomtenkt og utført. Jeg syntes «Amelia» var ujevn og hadde noen svake sanger, og noen elementer var for kraftig mikset, men «Confessions» er både jevnere og bedre produsert. Ikke minst høres det ut som om hun har hatt mer kontroll over produksjonen. Skiva låter mindre overprodusert, og stemmen hennes får den hovedrollen den fortjener.

Tekstene er like gjennomtenkte, personlige og velskrevne som på «Amelia». Litt mindre reinspikka ungpikepop, litt mer soul og overgangen til intelligent voksenpop er der. Låtmaterialet var godt på debuten også, men det virket som om produsentene den gang prøvde å mikse det inn i en gammel og utslitt popformel. Denne gangen får låtene skinne og vist frem sin egenart. Jeg har faktisk ikke tenkt «dette minner om ...» en eneste gang.

Til tross for at dette er milevis fra det jeg normalt hører på, har jeg hørt skiva overraskende mange ganger. Hun har en veldig særegen stemme, som man nok enten elsker eller hater. Jeg synes den er veldig behagelig og passer låtmaterialet veldig godt.

Og som enhver god skive, vokser den på meg ved hver gjennomlytting. Debutskiva lovet mye godt i fremtiden, og dette er i aller høyeste grad en ekstremt god oppfølger! Ikke minst håper jeg hun snart kommer tilbake til Norge, konserten på Vulkan Arena for to år siden imponerte.

Jeg kan gjerne vente i toogethalvtår til på nesteskiva om den blir like bra, gjennomtenkt og helhetlig. Første gangen jeg hørte den, tenkte jeg at det ikke var noen enkeltsanger som pekte seg ut som ekstra bra - men ved ørtende gjennomlytting, tror jeg kanskje det heller skyldes at alle låtene er så gjennomførte, varierte og gode at det er vanskelig å peke ut enkeltstående låter. Jeg greier ikke bli enig med meg selv i hvilken som er best, det avhenger av dagsformen, og da er det klin umulig å trekke frem enkeltlåter.

Jeg gjentar det jeg skrev om «Amelia»: Det blir veldig spennende å følge Mimi Webb videre!

Låtliste: My Go // Love Language // Mind Reader (with Meghan Trainor) // Narcissist // Kiss My Neck // I Love You For Me // You Don't Look At Me The Same // I Met A Boy // Side Effects // Crashing Out // Rom Com // Confessions


Del på Facebook | Del på Bluesky

Mimi Webb – look out!

(29.03.23) Hvilken følelse – å være på den første konserten til en superartist in spe.


Mimi – interessant debut

(05.03.23) Mimi er fra Canterbury, England, der jeg studerte samfunnsøkonomi i et tidligere liv. I tillegg kjører jeg ei vakker Alfa Romeo som heter Mimi – kort for Мирна мрія – så lista mi er nok høyere for frk. Webb enn den normalt kunne vært.


Cyan Kicks rocker!

(19.12.25) Ti låter på tjueni minutter – det greier du kaste bort på et nytt band som absolutt rocker!


Slomosa - stadig bedre og strammere

(19.12.25) Slomosa kronet et eventyrlig år for et lite stonerockband fra Bergen foran et utsolgt Rockefeller med stødig primal blues-derivert rock der melodiske mellomspill skapte karakter.


Daniela Reyes – helt i toppen av treet?

(18.12.25) Tenk at vi når dette året er i ferd med å gå over historien var nær ved å hoppe over Daniela Reyes!


I en klasse for seg - Paradise Lost

(17.12.25) Mange band har blitt inspirert av Paradise Lost, men det er ingen som er i nærheten.


Behøver Åge Aleksandersens tekster å tolkes?

(16.12.25) Hvor lurt er det å snakke om egne sanger og tekster? Tolke dem? Og hvor lurt er det å samle sangskriverens tanker om sine egne tekster mellom to permer? Åge Aleksandersen og Levi Henriksen bedriver risikosport.


For noen stjerner de er, Valkyrien Allstars!

(15.12.25) Det må være morsomt å kunne si at man spiller i et band som ikke låter som noe annet band i hele verden.