Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner

In Vain - 2000-tallets beste norske band?

Hadde jeg litt høye forventninger til dette gjensynet med sørlandsbandet? Absolutt. Særlig når de på forhånd fristet med «...og kanskje blir det både «Hymne til Havet» og andre klassikere!». Nå kan man selvfølgelig argumentere med at alle låtene til In Vain burde få umiddelbar klassikerstatus, for låtskriver Johnar Håland er en liten mester i å sørge for at alt de slipper er fantastisk (synes jeg).


In Vain / John Dee / 31.05.25


Denne konserten har jeg gledet meg til siden september. Eller kanskje egentlig siden jeg så dem som support for Ministry i 2019. Noen artister kan man se igjen og igjen og aldri bli lei, fordi de har en så rik diskografi å ta av og de er et fyrverkeri på scenen.

Energien er på plass fra første sekund. Kudos til lydmannen, for jeg har vel aldri hørt så bra lyd i John Dee noensinne. At bandet er så tight, heftig og intenst dyktige at jeg nesten blir litt andpusten er bare moro.

Jeg må innrømme at da vokalist Kjetil sa at «Nå er det på tide med en ballade» reiste nakkehårene seg bittelittegranne, for «Hymne til Havet» må være en av de vakreste balladene som finnes! Og den var ekstra balladete og ekstra vakker i går. Så fikk jeg aldri ønsket mitt oppfylt, men hyllesten til Sindre som vi mistet så alt, alt, alt for tidlig i vår var vakker. «Season of Unrest» er ei nydelig låt og teksten treffer hardt.

Etter konserten på Parkteatret skrev jeg at jeg syntes In Vain var et av Norges beste band for tiden. Etter å ha spilt hele diskografien fra første til siste låt utallige ganger siden september, må jeg justere meg litt. Jeg synes faktisk at In Vain er det beste norske bandet som har blitt startet dette årtusen. Etter gjentatte gjennomspillinger er det fortsatt ikke en eneste låt i spillelista som jeg hopper over.

Konserten i går bare bekreftet det. Vi fikk et utvalg fra de siste fire skivene deres. Variasjon i hver låt og mellom de forskjellige låtene, og det er så rått og melodisk og gjennomført fantastisk at jeg var i min helt egne lille boble. Glemte nesten å ta bilder. Vil bare høre mer av dette fantastiske proggothmetalbandet fra Sørlandet. Norge fortjener ikke In Vain, de er nesten litt for bra.

Dermed er det en liten mulighet for at jeg må komme meg på Spetakkelfestivalen i Larvik i november ...

Låtliste: Shadows Flap Their Black Wings // Seekers of the Truth // Hymne til Havet // Blood We Shed // Season of Unrest // Captivating Solitude // At the Going Down of the Sun // Image of Time // Against the Grain


Del på Facebook | Del på Bluesky

De greske gudene forutså akopalypsen

(24.05.25) Dette kunne vært ei bra progmetallskive. Her er ingen intro, fullt kjør fra første sekund, og akkurat det varer i fjorten sekunder. Etter det ... vel. Blanda drops.


En magisk aften med In Vain

(04.09.24) Så rått. Så ekstremt kult. Så sjukt solid.


In Vain, slett ikke

(23.04.24) Én time og 52 sekunder. Så kort er denne skiva. Bare 3652 sekunder. Heldigvis kan jeg sette skiva på repeat, og høre den igjen og igjen.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.