En blytung Cezinando

Cezinando følger opp perlen «Sprengkulde» fra 2023 med ... noe helt annet.


Aller først: Det kan kanskje virke noe underlig at en som stort sett har hørt på (og anmeldt) rock og metal i alle år skal gyve løs på Cez, men med ei datter som er blodfan, har Cezinando sneket seg sakte, men sikkert inn i hverdagen min også de siste par årene.

«Sprengkulde» var sågar høyt oppe på mine Spotify-lister for 2024. Jeg kom altså seint, men godt til Cezinando-festen. Men hva nå? Nytt album, nye muligheter til å utforske nye horisonter.

Cezinando anno 2025 går sin helt egen vei. Blytunge beats, mer rap og hiphop, blottet for smekre, mollstemte ballader med piano og strykere.

Først og fremst er albumet sjukt utfordrende, sært, tidvis kaotisk, og svært ekstravagant. Nettopp derfor blir det aldri kjedelig. Men belønningen lar vente på seg, for det er overhodet ingenting på «Sinekyre 3» som kan sies å være umiddelbart eller lett tilgjengelig.

Ok, kanskje 80-tallsaktige «Valentines», skivas mest strukturerte låt. Men ellers er det lag på lag med beats, samplinger og diverse fiksfakserier som preger det hele. Noen ganger funker det, som på «??», «Spor 6» og «Edvard Grieg (Remix)».

Avslutningslåta «Hviskninger» er også en ganske straight og nedstrippa sak.

Helhetsinntrykket er likevel noe blandet. Men «Sinekyre 3» er en musikalsk labyrint som det er vanskelig å finne veien ut av, og jo lenger du er stuck i den, desto bedre sitter det. Men det må være lov å savne den mer poppa og melodiøse Cezinando.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Sirkus Cezinando tilbake i byen

(13.08.24) Onsdag kveld var Øya delt i to. Den ene «godt voksne»-delen, fikk med seg Pulp oppe ved den store Amfiscenen, mens «den yngre»-delen, rundt 7000 av dem, var presset sammen i et fullstappet telt i Teltet-scenen – som også ga ly for øsende, pøsende regn.


Cezinando i fritt svev

(21.02.20) Han er i ferd med å bli det største pop-navnet i Norge, i hvert fall på maskulin side. Men han er faktisk der oppe – sammen med Sigrid, Astrid S og Aurora.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.