En blytung Cezinando

Cezinando følger opp perlen «Sprengkulde» fra 2023 med ... noe helt annet.


Aller først: Det kan kanskje virke noe underlig at en som stort sett har hørt på (og anmeldt) rock og metal i alle år skal gyve løs på Cez, men med ei datter som er blodfan, har Cezinando sneket seg sakte, men sikkert inn i hverdagen min også de siste par årene.

«Sprengkulde» var sågar høyt oppe på mine Spotify-lister for 2024. Jeg kom altså seint, men godt til Cezinando-festen. Men hva nå? Nytt album, nye muligheter til å utforske nye horisonter.

Cezinando anno 2025 går sin helt egen vei. Blytunge beats, mer rap og hiphop, blottet for smekre, mollstemte ballader med piano og strykere.

Først og fremst er albumet sjukt utfordrende, sært, tidvis kaotisk, og svært ekstravagant. Nettopp derfor blir det aldri kjedelig. Men belønningen lar vente på seg, for det er overhodet ingenting på «Sinekyre 3» som kan sies å være umiddelbart eller lett tilgjengelig.

Ok, kanskje 80-tallsaktige «Valentines», skivas mest strukturerte låt. Men ellers er det lag på lag med beats, samplinger og diverse fiksfakserier som preger det hele. Noen ganger funker det, som på «??», «Spor 6» og «Edvard Grieg (Remix)».

Avslutningslåta «Hviskninger» er også en ganske straight og nedstrippa sak.

Helhetsinntrykket er likevel noe blandet. Men «Sinekyre 3» er en musikalsk labyrint som det er vanskelig å finne veien ut av, og jo lenger du er stuck i den, desto bedre sitter det. Men det må være lov å savne den mer poppa og melodiøse Cezinando.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Sirkus Cezinando tilbake i byen

(13.08.24) Onsdag kveld var Øya delt i to. Den ene «godt voksne»-delen, fikk med seg Pulp oppe ved den store Amfiscenen, mens «den yngre»-delen, rundt 7000 av dem, var presset sammen i et fullstappet telt i Teltet-scenen – som også ga ly for øsende, pøsende regn.


Cezinando i fritt svev

(21.02.20) Han er i ferd med å bli det største pop-navnet i Norge, i hvert fall på maskulin side. Men han er faktisk der oppe – sammen med Sigrid, Astrid S og Aurora.


Ida Maria: FUCK YOUR SMOOTHIE!

(26.09.25) Genre er uansett overflødig når det gjelder Ida Maria. Musikken hennes er energisk, provoserende, behagelig, underholdende.


Elektronisk støy og skjønnhet fra Melt Motif

(25.09.25) Melt Motif, lokalisert i Bergen og São Paulo, Brasil, er ute med sitt tredje studioalbum, «Feeding the Error». Det leveres et mørkt og stemningsfullt album der minimalistiske melodier og industrielle element smelter sammen til en intens og hypnotisk lytteropplevelse.


Mimi Webb - vokser ved hver gjennomlytting

(24.09.25) Så kom den endelig - den vriene andreskiva til Mimi Webb, som har rukket å bli 25 år gammel siden sist. «Jeg hadde ei ferdig skive klar, men orket ikke tanken på å fremføre de låtene live i to år, så jeg begynte på nytt» - lettere parafrasert fra min side, men uttalelsen er god.


Hurra for Malin Pettersen!

(23.09.25) Malin Pettersen tar rennafart, og passerer portene mellom forskjellige popmusikalske uttrykk i super-G-tempo. Fenomenalt, Malin!


The Rasmus - genial poprockmetall

(22.09.25) The Rasmus vender alt i den store, varme jerngryta. Og når popen skinner gjennom litt tyngre metall, da blir jeg grådig glad!


Beste NIN-skive på atten år

(21.09.25) Tidvis så klassisk Nine Inch Nails at jeg må klype meg i armen. Jeg er allerede småforelsket igjen.