En blytung Cezinando
Cezinando følger opp perlen «Sprengkulde» fra 2023 med ... noe helt annet.
Aller først: Det kan kanskje virke noe underlig at en som stort sett har hørt på (og anmeldt) rock og metal i alle år skal gyve løs på Cez, men med ei datter som er blodfan, har Cezinando sneket seg sakte, men sikkert inn i hverdagen min også de siste par årene.
«Sprengkulde» var sågar høyt oppe på mine Spotify-lister for 2024. Jeg kom altså seint, men godt til Cezinando-festen. Men hva nå? Nytt album, nye muligheter til å utforske nye horisonter.
Cezinando anno 2025 går sin helt egen vei. Blytunge beats, mer rap og hiphop, blottet for smekre, mollstemte ballader med piano og strykere.
Først og fremst er albumet sjukt utfordrende, sært, tidvis kaotisk, og svært ekstravagant. Nettopp derfor blir det aldri kjedelig. Men belønningen lar vente på seg, for det er overhodet ingenting på «Sinekyre 3» som kan sies å være umiddelbart eller lett tilgjengelig.
Ok, kanskje 80-tallsaktige «Valentines», skivas mest strukturerte låt. Men ellers er det lag på lag med beats, samplinger og diverse fiksfakserier som preger det hele. Noen ganger funker det, som på «??», «Spor 6» og «Edvard Grieg (Remix)».
Avslutningslåta «Hviskninger» er også en ganske straight og nedstrippa sak.
Helhetsinntrykket er likevel noe blandet. Men «Sinekyre 3» er en musikalsk labyrint som det er vanskelig å finne veien ut av, og jo lenger du er stuck i den, desto bedre sitter det. Men det må være lov å savne den mer poppa og melodiøse Cezinando.
Del på Facebook | Del på Bluesky