En blytung Cezinando

Cezinando følger opp perlen «Sprengkulde» fra 2023 med ... noe helt annet.


Aller først: Det kan kanskje virke noe underlig at en som stort sett har hørt på (og anmeldt) rock og metal i alle år skal gyve løs på Cez, men med ei datter som er blodfan, har Cezinando sneket seg sakte, men sikkert inn i hverdagen min også de siste par årene.

«Sprengkulde» var sågar høyt oppe på mine Spotify-lister for 2024. Jeg kom altså seint, men godt til Cezinando-festen. Men hva nå? Nytt album, nye muligheter til å utforske nye horisonter.

Cezinando anno 2025 går sin helt egen vei. Blytunge beats, mer rap og hiphop, blottet for smekre, mollstemte ballader med piano og strykere.

Først og fremst er albumet sjukt utfordrende, sært, tidvis kaotisk, og svært ekstravagant. Nettopp derfor blir det aldri kjedelig. Men belønningen lar vente på seg, for det er overhodet ingenting på «Sinekyre 3» som kan sies å være umiddelbart eller lett tilgjengelig.

Ok, kanskje 80-tallsaktige «Valentines», skivas mest strukturerte låt. Men ellers er det lag på lag med beats, samplinger og diverse fiksfakserier som preger det hele. Noen ganger funker det, som på «??», «Spor 6» og «Edvard Grieg (Remix)».

Avslutningslåta «Hviskninger» er også en ganske straight og nedstrippa sak.

Helhetsinntrykket er likevel noe blandet. Men «Sinekyre 3» er en musikalsk labyrint som det er vanskelig å finne veien ut av, og jo lenger du er stuck i den, desto bedre sitter det. Men det må være lov å savne den mer poppa og melodiøse Cezinando.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Sirkus Cezinando tilbake i byen

(13.08.24) Onsdag kveld var Øya delt i to. Den ene «godt voksne»-delen, fikk med seg Pulp oppe ved den store Amfiscenen, mens «den yngre»-delen, rundt 7000 av dem, var presset sammen i et fullstappet telt i Teltet-scenen – som også ga ly for øsende, pøsende regn.


Cezinando i fritt svev

(21.02.20) Han er i ferd med å bli det største pop-navnet i Norge, i hvert fall på maskulin side. Men han er faktisk der oppe – sammen med Sigrid, Astrid S og Aurora.


Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.