Bryan Ferry & Amelia Barratt: Rent, underfundig, dypt
«I get distracted» åpner Amelia Barratt med, på perfekt pikeskoleengelsk. Min verste arbeidsgiver noensinne hevdet at det var «min eneste gode egenskap» (hun hadde på det tidspunktet vært flink til å benytte seg av mine andre evner, altså, i halvannet år). At Barratt kommer fra Glasgow i tjukkeste Skottland høres overhodet ikke, og godt er det, for selv om jeg elsker den tjukkeste skotske aksenten hadde det ødelagt denne skiva.
Min favorittlåt med Velvet Underground er «The Gift» (1968) der John Cales dronende stemme forteller den mest fantastiske historien iscenesatt av de vakreste lydene VU kunne by på. «Loose Talk» minner voldsomt om den låta, med en ekstremt presis og uemosjonell intonasjon fra Barratt mens Ferrys musikk vandrer i bakgrunnen - ved første gjennomlytting som et slags fjernt landskap, men som etter hvert spiller en stadig viktigere rolle.
Samarbeidet skjedde ikke via kassetter som ble sendt i posten, som med Teho Teardo og Blixa Bargeld, men Barratt skrev tekster hun sendte til Ferry, og så begynte han med en enkel pianomelodi – alltid først på piano – og la så til andre instrumenter ved behov. Plutselig hadde det skjedd noe. Historiene ble levende. Små historier om alminnelige mennesker og dagligdagse hendelser.
Hver sang er en perfekt liten historie, historier som blir mer og mer utfyllende jo flere ganger jeg lytter til dem. Her er ingen overflødige ord. Tvert imot, og intonasjonen gir ingenting. «Less is more». Og deri ligger magien. Ved andre gangs gjennomlytting kommer musikken inn som en stadig viktigere fortellerstemme. Den elegante, forførende crooneren lager fremdeles elegant, forførende musikk. Alle instrumenter har en rolle, også stemmen hans på «Orchestra».
En av mange fantastiske ting med å få skrive for Puls er at Arild lager de mest fantastiske titlene. Jeg trenger ikke kaste bort en halv kalori på det, bare sender inn ord og bilder og så samler han det. Ferry uttalte nylig i et intervju at han ikke var så glad i å skrive tekster, syntes det var vanskelig å finne de rette ordene, syntes det var helt perfekt at Barratt tok jobben – men han slang inn en og annen tittel.
Og det merkes. Titlene på «Loose Talk» er den tredje delen av denne underlige kvartetten. De gir enda mer dybde til låtene. Hør teksten først, så musikken, så les titlene. Og deretter – se videoene. Det grafiske er det fjerde elementet i kvartetten, og det gir et helt nytt nivå til fortellingene.
Både Ferry og Barratt har universitets-utdanning i kunst, riktignok med femti års mellomrom, men det gir et veldig spesielt samarbeid. Det er intenst vakkert på alle nivåer.
«I feel synthetically free as the ride rotates»
Chemo brain er stort sett noe drit. Ikke kan jeg lese lenger, avsnitt blir bare sorte blokker uten gjenkjennelige ord, og det å høre på ting er omtrent like nytteløst – der er det stort sett kraftig gjennomtrekk til enhver tid.
Men jeg husker følelsen da jeg lyttet til en podcast av Thomas Seltzer, om åttitalls-musikk, og ikke bare husket jeg hva han sa men jeg husket navnet på artister han spilte før han fortalte hva de het. Jeg kom på historier, det var som en trigger for hjernen. En helt vidunderlig følelse, hvis betydning vanskelig kan forklares!
Og jeg har hatt litt samme med denne skiva. Tekstene er så rene, men underfundige og dype, og jeg håper dette bare er starten på et langt og fruktbart partnerskap.
«She tips a bottle to her wrist, her wrist to her neck»
Kunsten å bruke færrest mulig ord. Låtene er litt som et polaroidbilde, der bildet kommer til syne litt etter litt. Første gjennomlytting – hæ? – andre skjønte jeg at Barratt beskrev parfyme, jeg så for meg en elegant kvinne sittende ved et gammeldags sminkebord – tredje runde, hun er kanskje Audrey Hepburn men egentlig heller Edie Sedgwick, vakre Edie på armen til Bryan Ferry heller enn Andy Warhol.
«Without your tools you are rendered fabulous»
Samarbeidet mellom Ferry og Barratt begynte opprinnelig med «Star» (2024), der også Trent Reznor og Atticus Ross (Nine Inch Nails) var involvert. Den er rett nok mer «Year Zero» (2007) enn «Avalon» (1982), men musikken på «Loose Talk» er Ferry på sitt beste.
Har jeg skrevet hvor vakker musikken er? Noe av det mest fantastiske med «The Gift» var at vokalen var i en kanal, musikken i en annen, så det var enkelt å velge hva man ville høre. Jeg har ikke funnet ut hvordan gjøre det med disse nymotens duppedittene, men jeg har lyst til å bade i musikken til Bryan Ferry uten noen forstyrrende ord. Lytte og la tankene vandre, for her er så mange ekstraordinært vakre toner. Fordelen med chemo brain er at jeg kan slippe hjernen litt, da blir ordene bare lyder og jeg kan bare lytte til musikken, la den skylle over meg, finne nye elementer hver gang jeg hører på låtene.
Denne skiva er rett og slett litt magisk. Nye elementer kommer til ved hver gjennomlytting. Barratts korte historier blir til sterke, klare, langfilm-basert-på-novelle filmer. Visstnok blir det videoer til alle låtene. Og turné. Det grafiske i videoen til «Loose Talk» minner (igjen) om den grafiske delen av konsertene til Velvet Underground.
Nest siste låta heter «White Noise» og jeg er usikker om det er en liten hilsen til VU. Muligens legger jeg alt for mye i koblingen, kanskje de overhodet ikke har tenkt VU. Denne skiva er litt som den fantastiske boka du elsket å lese som ble filmatisert, og du tør ikke se filmen fordi uansett blir det helt feil i forhold til hvordan du har sett boka.
Jeg har også lyst til å høre på ordene, mange ganger, se hvordan bildene de produserer i hjernen min blir bare skarpere og mer fargerike og detaljrike, som et polaroidbilde.
Og jeg vil oppleve dette live.
Låtliste: Big Things // Stand Near Me // Florist // Cowboy Hat // Demolition // Orchestra // Holiday // Landscape // Pictures On A Wall // White Noise // Loose Talk
Del på Facebook | Del på Bluesky