Overveldende Thåström

Et voldsomt massivt trøkk og enorm vitalitet preget den to timer lange konserten med den svenske rockelegenden Thåström i Oslo Spektrum. Nært, inderlig og aldeles strålende. Nakkehårene reiste seg titt og ofte. Vi ville bare være i rocken. Artisten synger med hjertet, og bandet er medrivende. Nerven i fremføringene er elektrisk.

---

Thåström / Oslo Spektrum / 14.03.25

Av Jan-Olav Glette // 18.03.25

---

Formodentlig er dette den absolutt beste tilstedeværende framførelsen anmelder har sett fra det tidligere Ebba Grön- og Imperiet-medlemmet. Det sier ikke rent lite. Live-opptredenen til mannen fra Stockholm er både kanonisert og etterlignet av flere generasjoner skandinaviske musikere. Han var riktig så god, den 67 år gamle mannen i aften, og vartet opp med et mangfoldig og variert repertoar som var innom mer eller mindre hele hans karriere.

Pimme danser som et fugleskremsel. Scene-bevegelser og språk er manisk, tross at han knapt sier ett ord konserten igjennom. Han er likevel Skandinavias mest karismatiske frontfigur.

Fylt av glød og intensitet danser og beveger han seg rundt, frem og tilbake. Eller han henger på mikrofonstativet med autoritær kraft. Armene beveger han vilt. Han synger inderlig og sterkt med en ru, rivende stemme.

Det starter helt der oppe med troikaen "Magisk Oändligt", "Beväpna dig med Vingar" og "Körkarlen".

"Magisk Oändligt" bygger seg sakte opp med dramaturgisk presisjon. "Beväpna dig med Vingar" hamrer mot oss med hypnotisk kraft som et tog på skinner. Det er imidlertid "Körkarlen" som virkelig får oss ut av balanse der den river tak i oss med sitt blytunge, massive øs og driv.

Bandet er vanvittig samspilt og lykkes med å drive frem en enorm, bastant, frodig gjennomtrengende musikalsk masse som omslutter og griper oss - et gedigent, feberhett øs som fanger oss i sitt grep. Industriell rumling, musikalsk atmosfære og voldsom monumental fremdrift. Andre ganger fletter de inn elementer av Jacques Brel, eller som den svenske visesangeren Fred Åkerström. Klart definert og gjenkjennelig som Thåström.

Lyssettingen er magnifikk og får frem sangerens mange silhuetter og ulike sjatteringer i tekst og melodi.

Publikum er totalt henført, synger med, klapper voldsomt eller drar frem mobilene for å fange øyeblikkene i all evighet. Selv sitter eller står jeg bare stumt henført, og oppriktig glad for å se at man kan beholde en kul stil og verdighet inn i alderdommen. Thåström firer nemlig ikke en tomme, men gjør det han selv vil med verdighet og integritet. Han vrenger og vrir på gamle låter, og holder dem levende og aktuelle.

Den Berlin-baserte sangeren skifter litt om på bandet for å få inn nytt friskt blod. Seneste tilskuddet, Christian Kjellvander på gitar, gyver løs på låtene som har preget egen oppvekst med glede og ærefrykt. Han er ikke redd for å tilføre noe av egen signatur. Dermed glir han fint inn i gjengen i bandet som alle har egen karakter. Så synger mannen som 20. mars fyller 68 år om egen alderdom.

Det är et party ner på gatan

Men jag ska inte gå

Har man levd så här länge, är det som man varit på alltihop

Och jag har ingen kärlekssång til nån ända

Vad bryr jag mig om sånt strunt?

Vad bryr jag mig om sånt?

Man vet at man är hemma

för stan är likadan

Man vet at man är hemma

Men det är endå inte samme sak

Vad bryr jag mig om fredag ?

Vad bryr jag mig om lørdag?

Det här är en søndagmåndagsång.

Vokalen er ivrig, som gjort av sandpapir der den river og sliter. "Søndagmåndagsång" fra "Skebokvarnsv. 209" (2005) som vitne på både resignering og livsbejaende kraft; jeg'et har funnet sin plass og opplevd alt, for å parafrasere en avdød norsk rocker.

Musikken er mollstemt der et underliggende vemod er på plass, selv om den aldrende sangeren har begynt å slippe inn lyset i sine nyere refleksjoner over fortid og nåtid.

Desperasjonen og oppgittheten føles total når han går ned på kne. Det er som om mikrofonstativet holder ham oppe. Samtidig er det som om han er tanket med en ny energi og spilleglede i disse nye tolkningene av gamle og nye låter.

Når Joakim Thåström vrenger og vrir ut hver eneste dråpe av "Ingen sjunger Blues som Jeffrey Lee", opplever vi total magi. Den fineste hyllesten til The Gun Club-sangeren en kan forestille seg.

"Kort Biografi med lite Testamente" er en favoritt med den samme oppgitte livstrøtte resignasjonen ved allerede å ha opplevde det beste i livet. En oppgitthet som kan anses paradoksal, gitt den evige streben etter musikalsk fornyelse og omkalfatring.

Imperiets "Saker som hon gör" flettes inn blant låtene fra solokatalogen.

Hon ser sitt liv på film den kvällen

ser ängen der hon läkte varje vår

hon minns den första kyssen som om det var igår

kvällen blev natt, kvällen blev natt så fort

Åh, Katarina klockor ringer och natten är vår

Katarina, klockor ringer och natten är vår

Han setter sitt liv og sin karriere i relieff. Men her fins også et skimmer av den uimotståelige romantikeren - full av drømmer og lengsler.

På den andre side har vi fiolin, saksofon og jazzi-nnflytelse som bryter opp og skaper avveksling fra det voldsomme øset og den drivende, massive rocken eller punk-attacket.

Saksofon-soloen i begynnelsen av "Det årets kallaste kväll" fra fjorårets "Somliga av oss" er et velkomment innslag. Majestetisk og vakker som den er.

Også de andre låtene fra det ferskeste albumet kommer med ekstra nerve og nærvær. "Solen i den vänstra" er lysende vakker i sin lengselsfulle suggererende, messende karakter.

De to siste ekstranumrene er Ebba Gröns "Fluktsoda" og "Alla vil til Himmelen". Kan man ønske seg mer?

---

Del på Facebook | Del på Bluesky