Thåström - neddempet og sløy

Joakim Thåström er klar med oppfølgeren til den mektige «Centralmassivet» fra 2017. Denne gangen har han gått i studio med Niklas Hellberg og Sanken Sandquist. Sammen har de skrudd seg frem til et album av ypperste klasse. «Dom som skiner» leverer på øverste hylle.

Av Per Henrik Arnesen // 12.11.21

Thåström har leflet med elektronika tidligere, uten at det har satt dype spor. Men denne gangen låter det mer riktig. Når Hellberg og Sandquist skrur på synthene og maskinene sine lages det en herlig iskald sound, et sound som er nærmest metallisk klar og kler Thåströms vokal til det ypperste. «Dom som skiner» viser nye sider ved Thåström, men frykt ikke. Man får en Thåström som låter tent og klar. Han kjører på fra første strofe.

Albumet åpner rolig med «Sødra korset». Søstrene i First Aid Kit messer mens enkle slag på pianoet drar i gang, før Thåström gjør sin entré. Messingen ligger og duver i bakgrunnen, nesten litt sakralt, piano byttes med synther og det hele bygger seg gradvis opp til en massiv lydvegg. Det låter akkurat slik det skal gjøre fra Thåström. Mye, seigt, høyt, totalt.

«Papperstunna väggar» fortsetter med sin beretning om naboene bak veggen. Seigt og kaldt. En låt som sitter som et skudd. Titiyos vakre vokal kler Thåströms råe stemme. Det er pakket inn i et neddempet elektronisk lydbilde, og toppes med strykere for å gjøre låten fullkommen. En deilig låt man kan roe helt ned med.

Man sparkes i gang igjen med «Isbergen». Rå og rufsete industriell støy som ligger og nesten irriterer helt fremme i lydbildet. Det skjærer langt inn i sjelen. Uttrykket forsterkes med herlig, fresende koring av First Aid Kit.

Thåström har alltid vært en mester til å fortelle historier. Han maler musikalske bilder man kan leve seg inn i. «Stora Långa Gatan» - med sløy jazzbeat, trommevisper, slapp bassføring og lett klimpring på piano, et lydbilde som skaper en stemning som tar deg med til en litt slitt uteservering. Her sitter man med en lunken kaffe og ser verden gå forbi. En fremtidig klassiker.

«Dom som skiner» har et mer neddempet uttrykk enn de siste albumene. Strykere og akustiske instrumenter, som i «Toledo», svøper inn tekstuniverset til Thåström. Der det før var tungt og seigt, har han nå tatt steget videre mot det avslappende. Mindre pågående, strykerarrangementene er med på å skape denne stemningen. Samtidig som han nå også flørter hemningsløst med elektronikaen, der tar han det helt og fullt ut. Han nærmest snakkesynger i «Dom som behöver», mens en kald beat går i loop og låten bygger seg opp. Det låter nakent og kjølig. Deilig pling plong-musikk.

Tittelsporet er en klassisk Thåström-låt. Pianotoner ligger som fundament i låten, med Thåströms raspende vokal på toppen.

Men - ingen grunn til å hvile hodet for lenge, for nå blåser det i gang med tunge beats så fort pulsen har lagt seg.

«Dom som skiner» byr på store variasjoner. Fra tungt og seigt til akustisk og neddempet. Det er ingen tvil om at det er Thåström som har begått dette albumet. Han setter et tydelig stempel på materialet, du er aldri tvil om hva som strømmer mot deg, både i tekst og musikk.

Albumet trenger litt tid, låtene trenger tid for å vokse og feste seg, noe nytt fester seg for hver gang man spiller albumet. Thåströms tekster er små eventyr og beretninger om livet og hverdagen. Nok en gang har Pimme gitt oss gledesstunder.