Den nysgjerrige tenkeren Ian Anderson

Etter et par mindre aktive tiår på platefronten, bortsett fra noen sporadiske soloprosjekter fra Ian Anderson, er Jethro Tull tydeligvis midt inne i en ny vår, nå med sitt tredje utgitte album på like mange år.

Av Vidar Webjørnsen // 08.03.25

Vidar Webjørnsen er pensjonert barnehagelærer og logoped og tildigere tillitsvalgt i Utdanningsforbundet Oslo.

Det er også det Ian Anderson har sagt i intervjuer at han er – han liker å tenke over små og store temaer i livet, gå i dybden, undersøke bakgrunn osv. Og alle sangene på dette albumet tar ifølge ham for seg forskjellige temaer med dette som utgangspunkt.

I motsetning til Jethro Tulls to foregående album ("The Zealot Gene" (2022) og "RökFlöte" (2023)) er ikke dette å betrakte som et såkalt «concept album» med et gjennomgående tema, annet enn at det altså tar for seg temaer Anderson har grublet over. Tittelsangen handler om nettopp det – at han er en nysgjerrig tenker, en som heller ikke er redd for å skifte mening.

Andersons sangtekster er ganske snirklete og fulle av innviklede setningsstrukturer – en uvane han i stigende grad har lagt seg til. Det hjelper litt for forståelsen at han forklarer hva hver sang handler om i booklet’en. Jeg skal ikke gå i dybden i tekstanalyser, men noen utvalgte eksempler:

Åpningssangen «Puppet And The Puppet Master» handler om artistlivet og relasjonen til publikum. Hvem trekker i trådene, og hvem er dukken? Konklusjonen er vel at det veksler – et slags gjensidig avhengighetsforhold.

«Savannah Of Paddington Green» handler om klimaendringer og frykt for dens konsekvenser for kommende generasjoner.

«Over Jerusalem» handler om Israel-Palestina-konflikten. Velmenende, med fortvilelse over situasjonen og håp om forbrødring i fremtiden. Ikke noe galt i det, men med det pågående folkemordet i Gaza som bakteppe, kan jeg ikke befri meg fra skuffelsen over at han ikke tar tydeligere stilling. Men jeg må innrømme at det ville ha vært et brudd med albumets overordnede konsept – her skal det grubles og tenkes, ikke proklameres.

Lydbildet på dette albumet er høyst gjenkjennelig klassisk Jethro Tull. Klassikere som "Minstrel In The Gallery" (1975) og "Heavy Horses" (1978), for bare å nevne to, dukker opp fra minnebanken. Fløyteriffet på tittelsangen er nesten hentet direkte fra "Thick As A Brick" (1972), hvis jeg husker riktig.

Med Jethro Tulls legendestatus kan Ian Anderson velge fra øverste hylle når det gjelder bandmedlemmer, så på alle poster er det musikalske håndverket og kreativiteten upåklagelig.

Spesielt vil jeg fremheve gitarist Jack Clark, som debuterer i studio med dette albumet. (Han var med da Jethro Tull spilte i Konserthuset i Oslo i fjor.) Han vet hvor han skal trå til og hvor han skal holde igjen. Alt han gjør er ment å understøtte sangen og ikke for å skinne selv, men likevel får vi mange eksempler på at han kan sine saker. Det gjør savnet av Martin Barre, Jethro Tulls trofaste gitarist fra 1969 til ca. 2011, litt mindre sårt, selv om jeg fortsatt har vanskelig for å tilgi Anderson for å ha sparket ham! (Beklager, kunne ikke dy meg denne gangen heller …)

Andersons sønn, James Duncan, spiller trommer på alle sangene unntatt to, hvor bandets faste trommeslager Scott Hammond er på plass. Jeg tipper det skyldes at Hammond var «otherwise engaged» - noe alle bandmedlemmene er til tider. Å være medlem av Jethro Tull er tydeligvis ikke en heltidsbeskjeftigelse.

Gledelig nok er det mer bruk av akustiske instrumenter igjen denne gangen, først og fremst akustisk gitar og mandolin. Og trekkspill!

Som gammel prog-fan elsker jeg de lange suitene som Jethro Tull tidvis har bydd på. De mest ekstreme eksemplene er selvfølgelig albumene "Thick As A Brick" (1972) og "A Passion Play" (1973), som begge består av én lang sang/suite på litt over 40 minutter. Andre minneverdige relativt lange suiter er «Baker Street Muse» fra albumet "Minstrel In The Gallery" (1975) og «Budapest» fra "Crest Of A Knave" (1987). Med suite (har ikke undersøkt den eksakte definisjonen) mener jeg komposisjon som består av skiftende temaer sydd sammen til en helhet, på en måte flere komposisjoner i én.

Og jammen slår de ikke til med en ny potensiell klassiker her: «Drink From The Same Well», som klokker inn på 16:39! Den er hovedsakelig instrumental; Anderson begynner ikke å synge før det har gått 8 minutter. Vi ledes gjennom temaer som avløses av andre temaer og kommer tilbake igjen. Andersons varemerke, fløyta (eller rettere fløytene; han spiller flere slags), er det dominerende instrumentet under mesteparten av stykket, og etter snart 60 år er han stadig i stand til å komme opp med nye, originale og fengende riff og melodiske temaer. Han skriver faktisk selv i booklet’en at dette er noe av det beste han har gjort på fløyte. Muligens derfor blir det kanskje litt for mye av det gode, men for all del – smakfullt!

På dette sporet dukker også et tidligere bandmedlem, Andrew Giddings, opp på piano, keyboards og trekkspill. Både hans bidrag og noe av Andersons fløytespill er opptak gjort for flere år siden.

Albumet avsluttes med et dikt Anderson skrev for noen år siden, «Interim Sleep». Han resiterer det i stedet for å sette melodi til. Jeg er vanligvis ikke så begeistret for snakking i stedet for synging i en rockekontekst, men dette diktet er så rørende at det fungerer! Det handler om døden, et slags trøstedikt til den eller de etterlatte når jeg-personen dør.

Ian Anderson er 77 år gammel, og hvis dette er det siste Jethro Tull-albumet, er vel dette en passende avslutning. Men som han skriver i booklet’en: «Not quite done yet, hopefully!» Det håpet deler jeg.

Dette er gjenkjennelig Jethro Tull av sedvanlig høy standard, gjennomarbeidet og flott arrangert slik få andre enn Ian Anderson gjør det. Av erfaring vet jeg at sangene vil avsløre flere «gjemte» godbiter ved gjentatte gjennomhøringer. De nærmeste dagene blir jeg derfor litt opptatt.