Velkommen til Sherwoodskogen 2023!
Dette er så kult, at jeg snurrer rundt meg sjøl og skjermen her jeg som vanlig står og skriver.
Det er noe som heter at har du en plan, så stick to it. Ian Anderson har en plan, og han har hatt det i 50 år.
Låter dette som om det kunne vært publisert på «Aqualong» eller «Thick As A Brick» fra 70-tallet? Ja. Og jeg tror dét er nøyaktig hva maestro Anderson vil bevise; at denne tradisjonen holder seg.
Vi får en «norrøn» intro og avslutning. Alt som ligger i mellom er klassisk Jethro Tull. Tostemt (!) fløyte, mystiske taktarter, doble gitar-riff. Alt er som vanlig ekstremt arrangert. Om denne musikken skal framføres live – håper det! – må musikerne holde seg like strengt til partituret som om de spilte i Frank Zappas band.
Lyrikken er som vanlig ikke alltid like enkel å tolke, men tekstene handler delvis om Putin og Det britiske imperium. Den beste låta heter «Gnnungagap» - skjønner?
Her er uvanlig, selv til Jethro Tull å være, mye fløyte. Hvor god er han, som fløytist? Jeg har konferert med proffer som kan dette, og de gir tommelen opp. Så da bør akkurat den saken være rydda av veien.
I en av tekstene snakker Ian Anderson om «the final fight». Neppe, er min spådom. Me «RökFlöte» får Tull-fansen alt de måtte ønske seg. Det beste progrock-albumet som er gitt ut svært lang tid.
Del på Facebook | Del på Bluesky