Påskemorgen - Stand up med Jethro Tull
Påskemorgen er ensbetydende med tid for gjenfødelse. Og hvilken høytidsdag kan være bedre egna til å feire Jethro Tulls «Stand Up»?
«Stand Up» kom ut 1. august 1969, og jeg skal på ingen måte skryte på meg at jeg gikk i butikken for å kjøpe albumet på utgivelsesdagen. Jeg var 13 år gammel – og kanskje kom ikke platene i butikkene samtidig i London og Oslo den gangen?
Men jeg husker mine personlige omstendigheter rundt denne plata veldig godt - som om det var i går, faktisk. På sett og vis satte den kursen for mitt liv. Høsten 1969 gikk jeg i åttende klasse. På den tida praktiserte skoleverket noe som het «arbeidsuka». Ei uke vekk fra skolepulten, og vi kunne faktisk få velge preferanser i yrkeslivet.
Jeg hadde musikk valgfag, og satsa på jobb hos Arne Bendiksen. Han hadde et studio rett nedi gata. Jeg gikk på Hovin skole, et kvarters gange ned til Bendiksen som holdt til i Østerdalsgata på Vålerenga. Og jeg fikk jobben!
En jobb som ikke var utprega glamorøs – jeg fikk ikke møte Inger Lise Rypdal, for å si det sånn. Men jeg fikk møte Terje Engen. Han styrte lageret, som var stappfullt av LP-plater. Jeg pakka og pakka, og kunne selvfølgelig ikke få nok av å stirre på covere og platetitler jeg bare kunne drømme om å ha min egen platesamling.
Sannheten er at jeg ikke hadde noen platesamling. Naturlig nok; denne høsten var jeg i ferd med å fylle 14. Men undere over alle undere. Vi som var i «arbeidsuka» skulle ikke få noe betalt; dette var et tiltak der intensjonen var at ungdommen skulle komme i kontakt med arbeidslivet.
Men Terje Engen – seinere kjent som musikkindustriens «far» for både deLillos og Jokke & Valentinerne - var i det gavmilde hjørnet. Jeg tviler på at jeg hadde gjort det ekstremt bra som postmann på lageret, men kanskje skjønte han at jeg hadde en slags teft innen pop-musikken? Det endte i hvert fall med at jeg fredag ettermiddag kom hjem med et fullverdig stereoanlegg! Platespiller, forsterker og høyttalere! Pluss fire-fem plater i LP-format.
Mora og faren min skjønte lite eller intet da jeg begynte å koble opp på gutterommet. Men jeg fant fram til de rette stikkontaktene, og la forsiktig en LP på platespilleren av typen Garrard. Det funka! Og hva var det jeg hørte lyden av? Jethro Tull!
«Stand Up» ble en oppvåkning for meg. Ikke sånn at jeg ble medlem i en slags sekt eller vekkelse (for meg kom Mao og ml-bevegelsen flere år seinere). Men dette var altså så kult i en 13-årings ører, at jeg tror jeg nærmest spilte ut stiften på Garrarden bare på dette ene albumet. Og coveret, da. Når du åpna det fikk du en full tegneserie, der bandet faktisk i fysisk format reiste seg mot deg!
Jeg hadde som sagt musikk som valgfag to timer i uka. Jeg hadde lært meg å telle taktarter – og hva i all verden holdt de på med i åpningskuttet «A New Day Yesterday»? Jeg telte og telte, og kom fram til korrekt svar. Finn fram til bassriffet, og du vil helt sikkert også komme fram til fasiten: 3-2-4-3. Altså 12 åttendels takt. Før sangen i refrenget daler ned det behagelige og vante 4/4 – der 99,9 prosent av all popmusikk beveger seg.
«Stand Up» er fylt av denne type mystikk – både hva taktarter og instrumentering angår. Og hvor mange ungdommer ble introdusert til Johann Sebastian Bach gjennom Ian Andersons fenomenale fløyteversjon av «Bourée»?
«Stand Up» er på ingen måte lettvint-pop. Stikk motsatt – «Stand Up» er et frampek om retninga Jethro Tull skulle gå de nærmeste åra. Progrock. Sammen med giganter som Yes og Genesis. Men Jethro Tull var vel aleine om så stå trygt i den keltiske tradisjonen?
Kan Jethro Tull ha noe av «skylda» for punkrocken? Fordi de var så usedvanlig flinke til å spille og komponere?
Mulig det. Men «Stand Up» står seg, også påskemorgen 2023.
Del på Facebook | Del på Bluesky