Jethro Tull: Nothing Is Easy - Live at the Isle Of Wight 1970

Morsom utgivelse fra Jethro Tull anno 1970 fra Isle Of Wight. Før "Aqualung" og "Minstrel In The Gallery" gjorde Jethro Tull store var det et hippiepreget band som spilte til de vanvittige store og rimelig beduggede folkemengdene på Isle Of Wight.


Du har kanskje sett The Whos DVD der de spiller for 600.000 publikummere på samme festival, og tidligere på dag var altså Jethro Tull på samme scene.

For de som kjenner Jethro Tull i dag er det kun frontfigur og låtskriver Ian Anderson samt gitarist Martin Barre som er med her. Men et kompetent band var de den gangen også, med trommeslager Clive Bunker, Glen Cornick på bass og John Evan på tangenter i tillegg.

På dette tidspunktet hadde de bare gitt ut tre plater, med Benefit som den siste. Altså ingen "Aqualung", "Locomotive Breath" eller "Cross-Eyed Mary" i settet. Derimot er "My God" med selv om den ble gitt ut året etter.

Faktorene som gjør Nothing Is Easy til en positiv opplevelse er låtene som vi ikke har blitt plaget ihjel med fra dette bandet de senere år. Her er "With You There To Help Me", "Dharma For One" og "Nothing Is Easy" grunnbjelkende i en rimelig obskur utgivelse.

De kunne med fordel inkludert "A New Day Yesterday", men vi tar til takke med det vi får. Og det vi får er et dokument fra Jethro Tull anno 1970 som dekker tilstrekkelig nok av det som vi tapte på deres første live-album som kom flere år etterpå og bærte navnet Live - Bursting Out. Da var Jethro Tull ett av de store navnene, her er det bare utfordrerne. Men Nothing Is Easy - Live at the Isle Of Wight 1970 beviser langt på vei at det var fortjent at bandet kom seg opp og frem.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Jethro Tull, rett og slett

(06.10.25) Når du kjøper billett til Jethro Tull anno 2025 – kommer du da på en rockekonsert? Det kommer an på øret som hører og øyet som ser – eller som Harald Heide-Steen Jr. sa det: «Det kan været helt forskjellig, det.»


Den nysgjerrige tenkeren Ian Anderson

(08.03.25) Etter et par mindre aktive tiår på platefronten, bortsett fra noen sporadiske soloprosjekter fra Ian Anderson, er Jethro Tull tydeligvis midt inne i en ny vår, nå med sitt tredje utgitte album på like mange år.


Jethro Tull - et sveip gjennom sju tiår

(17.03.24) Jethro Tull er kanskje det bandet jeg vet om som domineres mest av én person, nemlig Ian Anderson, eneste gjenværende fra originalbesetningen (og den klassiske 70-tallsbesetningen). Så til de grader har han dominert at mange har trodd han heter Jethro Tull! Han har til og med turnert og gitt ut plater under eget navn, med nøyaktig samme besetning.


Velkommen til Sherwoodskogen 2023!

(23.04.23) Dette er så kult, at jeg snurrer rundt meg sjøl og skjermen her jeg som vanlig står og skriver.


Påskemorgen - Stand up med Jethro Tull

(09.04.23) Påskemorgen er ensbetydende med tid for gjenfødelse. Og hvilken høytidsdag kan være bedre egna til å feire Jethro Tulls «Stand Up»?


Ian Anderson fyller 75 i dag!

(10.08.22) Når jeg ser navnet Jethro Tull på trykk, er det som å lese mitt eget navn – det er som om min egen familie blir omtalt. Så nært står musikken deres meg, og sånn har det vært siden ca. 1969. Jeg har ingen forklaring på hvorfor det er sånn – annet enn musikkens kvalitet – men Jethro Tull er det bandet jeg har fulgt tettest gjennom livet. Jeg har til og med vært på «Jethro Tull convention» (Milton Keynes, England i 1992), arrangert av gutta bak fan-tidsskriftet «A New Day», som jeg abonnerte på i mange år.


God, gammeldags Jethro Tull

(08.02.22) De framstår som en evighetsmaskin, og dette er faktisk like bra som hva de leverte for 50 år siden.


Kjønnsskifte for Jethro Tull-medlem

(24.01.04) David Palmer har gjennomgått en vellykket kjønnsskifteoperasjon, fra nå av heter det tidligere Jethro Tull medlemmet Dee Palmer.


Cyan Kicks rocker!

(19.12.25) Ti låter på tjueni minutter – det greier du kaste bort på et nytt band som absolutt rocker!


Slomosa - stadig bedre og strammere

(19.12.25) Slomosa kronet et eventyrlig år for et lite stonerockband fra Bergen foran et utsolgt Rockefeller med stødig primal blues-derivert rock der melodiske mellomspill skapte karakter.


Daniela Reyes – helt i toppen av treet?

(18.12.25) Tenk at vi når dette året er i ferd med å gå over historien var nær ved å hoppe over Daniela Reyes!


I en klasse for seg - Paradise Lost

(17.12.25) Mange band har blitt inspirert av Paradise Lost, men det er ingen som er i nærheten.


Behøver Åge Aleksandersens tekster å tolkes?

(16.12.25) Hvor lurt er det å snakke om egne sanger og tekster? Tolke dem? Og hvor lurt er det å samle sangskriverens tanker om sine egne tekster mellom to permer? Åge Aleksandersen og Levi Henriksen bedriver risikosport.


For noen stjerner de er, Valkyrien Allstars!

(15.12.25) Det må være morsomt å kunne si at man spiller i et band som ikke låter som noe annet band i hele verden.