The Martin Hagfors One Man Show
Kan én mann levere en rock-varieté? Med all mulig cred i behold?
Martin Hagfors / Kampen bistro / 18.01.25
Det er en gåte hvorfor Martin Hagfors aldri har kommet lenger enn til «nesten» på popularitetsskalaen. Kanskje finner vi et svar? Vi får se.
Noen kjenner ham igjen som grunnstammen i HGH, Home Groan og Meg og kammeraten min. På Kampen bistro, en av hovedstadens aller fineste og mest intime scener, opptrer han helt aleine.
Martin Hagfors er en slags visesanger, men betegnelsen gir helt feil assosiasjoner. For gitarene hans låter ikke som kassegitar. De låter helst som elektriske instrument, og kanskje har det noe med teknikken å gjøre.
Han går på scenen med en gitar av den mer spesielle sorten. Den har tolv strenger, men har ingen ting til felles med tolvstrengerne vi kjenner fra f.eks. Crosby, Stills and Nash. Det låter elektrisk, på en måte - men instrumentet er likevel veldig langt unna hva du og jeg vanligvis forbinder med en el-gitar. Og Hagfors bedriver fingerspill.
Martin Hagfors er en fabelaktig flink gitarist – og vokalist. Hva blir resultatet? Rock-trubadur.
Han lover å ikke spille coverlåter, og da passer det jo å presentere en låt han mener å ha skrevet til Traveling Wilburys – en stund før Bob Dylan, Tom Petty, George Harrison, Jeff Lynne og Roy Orbison ble Traveling Wilburys. Så viste det seg at den kvintetten på mystisk vis greide å skrive sine egne låter.
I sitt format, er Hagfors en entertainer av klasse. Flink til å snakke akkurat lenge nok og vittig nok mellom låtene. Til tider kan han være The Martin Hagfors Variety Show.
Han serverer låter fra katalogen til Meg og kammeraten min, gir til beste et par murder ballads – og han er glad i kategorien gråte-country.
Helt mot slutten bryter han sitt løfte om ikke å gjøre coverlåter. Når valget faller på The Bands «It Makes No Difference” får vi ha ham tilgitt.
Så hvorfor forblir han en indie-hit, godt gjemt for det brede publikum? Kanskje er han rett og slett alt for «flink» i det han holder på med? Som musiker og komponist, mener jeg. Han bygger ofte låtene sine gjennom mystiske akkorder, som han framfører i blinde som om det skulle være C, D og G.
På scenen er han suveren. Entertainer og rock-trubadur.
Del på Facebook | Del på Bluesky