Jack White – Øya-publikumet kan glede seg!

Han lar deg sjelden få fred. Jack White leverer nok et bånn-pinne-album.


Det har gått to år siden “Fear Of The Dawn”, som vi skamroste i våre spalter.

“No Name” følger i samme spor, men White er kanskje enda mer pur rock’n’roll-trio enn noen gang. Dominic Davis (bass), Patrick Keeler (trommer). En synth sniker seg inn én eneste gang – selvfølgelig den også traktert av multi-instrumentalisten Jack White.

Bandlederen har skrevet alle låtene. Hans spesialitet? I hvert fall en av dem: Han spiller bare sjelden en gitarsolo, men låtene er likevel som oftest bygd på gitarriff. Han lager riff av akkorder spilt med barregrep på gitaren – og riffene ligger også under melodiføringa i versa.

Der andre gitarister lar akkordene klinge – Eric Clapton, Mark Knopfler, ja de fleste – synger Jack White oppå riffet.

En gitartrio kan være så mangt, og låte vidt forskjellig. The Police, Motörhead, Jimi Hendrix Experience. Bandet til Jack White låter ikke som noen av disse. Nærmere punk – svært avansert sådan.

Etter at Queens Of The Stone Age måtte avlyse, stepper Jack White inn som vikar. Førstkommende fredag spiller han på Øya, og alt skulle tilsi at vikariatet blir godt ivaretatt. Og dette blir ingen stille og rolig konsert.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Deilig, nedstrippa Jack White

(27.07.22) Noen artister gir ut en singel i ny og ne. Her kommer Jack White med sitt andre album på fire måneder.


Urokråka Jack White

(17.04.22) Per dato er han en av rockens største bråkmakere, i hvert fall musikalsk. Med «Fear Of The Dawn» lever han opp til sitt rykte.


Roskildefestivalen 2012: Jack White

(07.07.12) Mot slutten av Jack Whites konsert på Orange Scene trodde nok mange at de var på fotballkamp – maken til allsang har vi ikke hørt noe sted utenfor Ukraina og Polen i sommer.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.