Jack White – Øya-publikumet kan glede seg!

Han lar deg sjelden få fred. Jack White leverer nok et bånn-pinne-album.


Det har gått to år siden “Fear Of The Dawn”, som vi skamroste i våre spalter.

“No Name” følger i samme spor, men White er kanskje enda mer pur rock’n’roll-trio enn noen gang. Dominic Davis (bass), Patrick Keeler (trommer). En synth sniker seg inn én eneste gang – selvfølgelig den også traktert av multi-instrumentalisten Jack White.

Bandlederen har skrevet alle låtene. Hans spesialitet? I hvert fall en av dem: Han spiller bare sjelden en gitarsolo, men låtene er likevel som oftest bygd på gitarriff. Han lager riff av akkorder spilt med barregrep på gitaren – og riffene ligger også under melodiføringa i versa.

Der andre gitarister lar akkordene klinge – Eric Clapton, Mark Knopfler, ja de fleste – synger Jack White oppå riffet.

En gitartrio kan være så mangt, og låte vidt forskjellig. The Police, Motörhead, Jimi Hendrix Experience. Bandet til Jack White låter ikke som noen av disse. Nærmere punk – svært avansert sådan.

Etter at Queens Of The Stone Age måtte avlyse, stepper Jack White inn som vikar. Førstkommende fredag spiller han på Øya, og alt skulle tilsi at vikariatet blir godt ivaretatt. Og dette blir ingen stille og rolig konsert.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Deilig, nedstrippa Jack White

(27.07.22) Noen artister gir ut en singel i ny og ne. Her kommer Jack White med sitt andre album på fire måneder.


Urokråka Jack White

(17.04.22) Per dato er han en av rockens største bråkmakere, i hvert fall musikalsk. Med «Fear Of The Dawn» lever han opp til sitt rykte.


Roskildefestivalen 2012: Jack White

(07.07.12) Mot slutten av Jack Whites konsert på Orange Scene trodde nok mange at de var på fotballkamp – maken til allsang har vi ikke hørt noe sted utenfor Ukraina og Polen i sommer.


Ida Maria: FUCK YOUR SMOOTHIE!

(26.09.25) Genre er uansett overflødig når det gjelder Ida Maria. Musikken hennes er energisk, provoserende, behagelig, underholdende.


Elektronisk støy og skjønnhet fra Melt Motif

(25.09.25) Melt Motif, lokalisert i Bergen og São Paulo, Brasil, er ute med sitt tredje studioalbum, «Feeding the Error». Det leveres et mørkt og stemningsfullt album der minimalistiske melodier og industrielle element smelter sammen til en intens og hypnotisk lytteropplevelse.


Mimi Webb - vokser ved hver gjennomlytting

(24.09.25) Så kom den endelig - den vriene andreskiva til Mimi Webb, som har rukket å bli 25 år gammel siden sist. «Jeg hadde ei ferdig skive klar, men orket ikke tanken på å fremføre de låtene live i to år, så jeg begynte på nytt» - lettere parafrasert fra min side, men uttalelsen er god.


Hurra for Malin Pettersen!

(23.09.25) Malin Pettersen tar rennafart, og passerer portene mellom forskjellige popmusikalske uttrykk i super-G-tempo. Fenomenalt, Malin!


The Rasmus - genial poprockmetall

(22.09.25) The Rasmus vender alt i den store, varme jerngryta. Og når popen skinner gjennom litt tyngre metall, da blir jeg grådig glad!


Beste NIN-skive på atten år

(21.09.25) Tidvis så klassisk Nine Inch Nails at jeg må klype meg i armen. Jeg er allerede småforelsket igjen.