Jack White – Øya-publikumet kan glede seg!
Han lar deg sjelden få fred. Jack White leverer nok et bånn-pinne-album.
Det har gått to år siden “Fear Of The Dawn”, som vi skamroste i våre spalter.
“No Name” følger i samme spor, men White er kanskje enda mer pur rock’n’roll-trio enn noen gang. Dominic Davis (bass), Patrick Keeler (trommer). En synth sniker seg inn én eneste gang – selvfølgelig den også traktert av multi-instrumentalisten Jack White.
Bandlederen har skrevet alle låtene. Hans spesialitet? I hvert fall en av dem: Han spiller bare sjelden en gitarsolo, men låtene er likevel som oftest bygd på gitarriff. Han lager riff av akkorder spilt med barregrep på gitaren – og riffene ligger også under melodiføringa i versa.
Der andre gitarister lar akkordene klinge – Eric Clapton, Mark Knopfler, ja de fleste – synger Jack White oppå riffet.
En gitartrio kan være så mangt, og låte vidt forskjellig. The Police, Motörhead, Jimi Hendrix Experience. Bandet til Jack White låter ikke som noen av disse. Nærmere punk – svært avansert sådan.
Etter at Queens Of The Stone Age måtte avlyse, stepper Jack White inn som vikar. Førstkommende fredag spiller han på Øya, og alt skulle tilsi at vikariatet blir godt ivaretatt. Og dette blir ingen stille og rolig konsert.
Del på Facebook | Del på Bluesky