Slash er mye bedre enn Guns N’ Roses!
Plata blir promotert som et blues-album. Det er mye blues her, men først og fremst snakker vi om et gitar-album. Sånn må det nesten bli, så lenge Slash er initiativtaker og hovedaktør.
Jeg så ham for noen år siden som «Slash», ikke som medlem i Guns N’ Roses. Han var mottaker av en kulturutmerkelse i Stockholm. Han var god, både som gitarist og som posør. Men jeg medgir at jeg har vært smått vaksinert mot mannen, etter at han og bandet hans destruerte både Paul McCartneys «Live And Let Die» og Bob Dylans «Knocking On Heaven’s Door» (vokalisten i bandet skal riktig nok tilskrives hovedskylda).
Slash har fått med seg en haug dyktige vokalister, til og med Iggy Pop. Best ut kommer Beth Hart og Chris Robinson. Mrs. Hart i en laid back versjon av «Stormy Monday», Chris Robinson i åpneren «The Pusher» - og tro meg. Dette låter nesten like bra som The Black Crowes.
Billy Gibbons (ZZ Top) i «Hoochie Coochie Man» og Gary Clark Jr. i «Crossroads» gir oss også minneverdige øyeblikk. Det samme med Chris Stapleton i en forrykende utgave av «Oh Well» og Paul Rodgers (Free, Bad Company) i «Born Under A Bad Sign».
Her er vi kanskje ved noe av kjernen i dette albumet?
Demi Lovato i den ikke akkurat blues-orienterte «Papa Was A Rolling Stone»? Praktfullt.
Som du skjønner; her vrimler det av høydepunkt. I sentrum for det hele – Slash. Hvilken gitarist han er!
Del på Facebook | Del på Bluesky