Slash: Slash

Slash sin første soloutgivelse preges av mange gjester i studio og få gode låtideer. Resultatet er blitt lite å ta av seg flosshatten for.


Man skal jammen argumentere godt for å frata Slash, og hans tidligere bandkollegaer i Guns ’N’ Roses, æren for å ha stått bak et av rockehistoriens aller, aller viktigste album; Appetite For Destruction (1987).

Siden den gang har ikke supergitarist Slash maktet å utgi en skive av tilsvarende kvalitet – verken under Guns ’n’ Roses-navnet, Slash’s Snakepit – eller med det meget oppskrytte bandet Velvet Revolver.

Nå har Slash sluppet sitt første soloalbum. Her er det imidlertid ikke Slash selv som stikker av med mest oppmerksomhet, men det kjendisorienterte utvalget av gjestevokalister. (Se lista nederst.)

Markedsverdien av å ha med kjendisvennene til Slash er selvsagt tilsiktet. Men samtlige har vel og merke gjort sitt aller beste i studio. Det skal de ha. Produksjonen er det heller ingenting å si på ... men alt dette hjelper ikke stort når plata mangler det viktigste av alt: gode låter.

I tillegg savner man et tydeligere nærvær av Slash! Vi snakker tross alt om en gitarist med et av rockens mest umiskjennelige signaturspill. Man kunne derfor ha håpt på at han ville by på mer av seg selv på et slikt soloprosjekt, men den gang ei.

Plata har riktignok flere oppturer. Fergie, kjent fra Black Eyed Peas, overrasker med den kraftfulle ”Beautiful Dangerous” - og ”Doctor Alibi” , med Lemmy på vokal, er riktig så kul. På avslutningslåta ”We’re All Gone”, opererer tidvis Slash sin gitar i et landskap som befinner seg sånn cirka midt i mellom Guns 'N' Roses sin jungel og paradisby. Det er stas.

Hedelig omtale går også til gitarriffet på åpningslåta ”Ghost” og Myles Kennedys imponerende vokalprestasjon på ”Back From Cali” og ”Starlight”. Rocca Delucas sang på ”Saint Is A Sinner Too” er platas mest sjelefylte bidrag.

En alt for stor andel anonyme låter gjør imidlertid skiva til lite å ta av seg flosshatten for. Ringrever som Ozzy Osbourne, Chris Cornell og Kid Rock står for hvert sitt gjesp. Adam Levine synger på et spor han neppe ville hatt med på en skive med sitt eget band, Maroon 5. På ”By The Sword” er Andrew Stockdale (Wolfmother) sitt bidrag å gjøre en allerede Zeppelinsk låt påfallende Plantsk ...uten at låta kommer til å bli tidløs av den grunn.

Det er verdt å merke seg at alle medlemmene fra Guns ’N’ Roses sin Appetite-besetning, med unntak av Axl Rose selvfølgelig, har vært med på innspillingen. Uten at dette har løftet materialet opp til gammel storhet. Hva er det du har mistet underveis, Slash?

Låtene og de mest sentrale bidragsyterne:

Ghost - feat. Ian Astbury og Izzy Stradlin

Crucify the Dead - feat. Ozzy Osbourne

Beautiful Dangerous - feat. Fergie (Black Eyed Peas)

Back From Cali - feat. Myles Kennedy

Promise - feat. Chris Cornell

By the Sword - feat. Andrew Stockdale (Wolfmother)

Gotten - feat. Adam Levine (Maroon 5)

Doctor Alibi - feat. Lemmy

Watch This (instrumental) - feat. Dave Grohl og Duff McKagan

I Hold On - feat. Kid Rock

Nothing To Say - feat. M. Shadows (Avenged Sevenfold)

Starlight - feat. Myles Kennedy (Alter Bridge)

Saint Is A Sinner Too - feat. Rocco DeLuca

We’re All Gonna Die - feat. Iggy Pop

To bonusspor er å finne på den japanske utgivelsen, samt den versjonen Classic Rock Magazine har distribusjonsrett til:

Baby Can`t Drive - feat. Alice Cooper, Nicole Scherzinger (Pussycat Dolls) og Steven Adler

Paradise City (remake) - Cypress Hill og Fergie


Del på Facebook | Del på Bluesky

Slash er mye bedre enn Guns N’ Roses!

(04.06.24) Plata blir promotert som et blues-album. Det er mye blues her, men først og fremst snakker vi om et gitar-album. Sånn må det nesten bli, så lenge Slash er initiativtaker og hovedaktør.


Gitarreklame fra Gibson

(14.02.22) Slash featuring Myles Kennedy & The Conspirators, heretter Slash & co., har gitt ut en rockeplate på Gibson Records, og la det ikke være noen tvil: Det er gitaren som er midtpunktet her.


Slash - Apocalyptic Love

(31.05.12) Gitaristen Slash er selve symbolet på sex, drugs and rock n roll for noen, og for er par ti år siden var han en garantist for store rockehits. Hvordan låter Slash på egne ben?


NRF: "Quick cash-in" for Slash

(09.07.10) (Kvinesdal/PULS): "We've got one more song, and then we're gonna get out of here...this is Paradise City", sa Slash tørt. Visst låt det tøft av G'n R-legenden under Norway Rock Festival, men det var noe umotivert og rutinepreget av det hele. Er Slash lei av solotilværelsen allerede?


Ida Maria: FUCK YOUR SMOOTHIE!

(26.09.25) Genre er uansett overflødig når det gjelder Ida Maria. Musikken hennes er energisk, provoserende, behagelig, underholdende.


Elektronisk støy og skjønnhet fra Melt Motif

(25.09.25) Melt Motif, lokalisert i Bergen og São Paulo, Brasil, er ute med sitt tredje studioalbum, «Feeding the Error». Det leveres et mørkt og stemningsfullt album der minimalistiske melodier og industrielle element smelter sammen til en intens og hypnotisk lytteropplevelse.


Mimi Webb - vokser ved hver gjennomlytting

(24.09.25) Så kom den endelig - den vriene andreskiva til Mimi Webb, som har rukket å bli 25 år gammel siden sist. «Jeg hadde ei ferdig skive klar, men orket ikke tanken på å fremføre de låtene live i to år, så jeg begynte på nytt» - lettere parafrasert fra min side, men uttalelsen er god.


Hurra for Malin Pettersen!

(23.09.25) Malin Pettersen tar rennafart, og passerer portene mellom forskjellige popmusikalske uttrykk i super-G-tempo. Fenomenalt, Malin!


The Rasmus - genial poprockmetall

(22.09.25) The Rasmus vender alt i den store, varme jerngryta. Og når popen skinner gjennom litt tyngre metall, da blir jeg grådig glad!


Beste NIN-skive på atten år

(21.09.25) Tidvis så klassisk Nine Inch Nails at jeg må klype meg i armen. Jeg er allerede småforelsket igjen.