Gitarreklame fra Gibson
Slash featuring Myles Kennedy & The Conspirators, heretter Slash & co., har gitt ut en rockeplate på Gibson Records, og la det ikke være noen tvil: Det er gitaren som er midtpunktet her.
For all del: Plata låter kjempebra, den er eminent produsert, og både Slash og de andre musikerne er flinke til å spille. Det er bare det at denne plata føles så innmari unødvendig. «4» er tittelen på det fjerde albumet fra denne konstellasjonen, og de måtte faktisk gi et lengre intervju for å forklare hvorfor den heter nettopp det. Her jeg sitter lurer jeg på hvorfor de har gitt ut denne plata i det hele tatt.
Først ut er «The River Is Rising», en mellomrask riffbasert rockelåt med lang gitarsolo, og de aller fleste så vel den komme. Den er førstesingelen fra «4», men ganske forglemmelig. Da er det mer interessant å høre rytmemønsteret på neste låt, «Whatever Gets You By», før wah-pedalen til Slash selvsagt skal fram på «C’est La Vie», som også er en mellomrask riffbasert rockelåt. Det er stort sett sånt det går i fra Slash & co.
Alle triksene i boka er her, og kubjella gjør sin inntreden midt i plata, på «Actions Speak Louder Than Words» - en låt som ikke handler om noe som helst. Når man venter på enda flere rocketriks klarer likevel Slash & co. å overraske litt ved å dra fram en sitar på introen til «Spirit Love», som kanskje er den låten med det mest fengende refrenget.
Gleden skal likevel ikke vare så lenge, for det er selvsagt en cheesy rockeballade med lang gitarsolo som er neste spor ut. For all del, nok en gang hører vi at Slash & co. er flinke til å synge og spille, men dette er altså så innmari uinspirerende å høre på.
De greier å redde noe av æren med «Call Off The Dogs», den raskeste og mest energiske låten på plata. De kler bedre å drive med rock ‘n’ roll, og dette er en låt som groover bra, som har kule melodilinjer og ikke minst overflod av rockeriff. Da er det bare så synd at den er halvparten så lang som den siste låten på plata, «Fall Back To Earth», som åpner med en gitarsolo før Myles Kennedy sutrer om at tyngdekraften kan gjøre vondt.
Altså, ærlig talt. Mitt beste tips er å ignorere tekstene fullstendig og heller lytte til riffene til Slash, for det er de som er hovedpoenget med denne plata.
Etter tre kvarter med gitargnukking er det vanskelig å konkludere med at denne plata utelukkende er gitt ut for å gi Les Paul-en litt oppmerksomhet. Den er tross alt kommet ut på Gibson Records (ja, gitarprodusenten), og Slash er kanskje verdens mest ikoniske Les Paul-traktør.
Hvis man vil høre riffene til Slash er det en mye bedre opplevelse å lytte til «Appetite For Destruction», debutplata til Guns ‘n’ Roses.
Del på Facebook | Del på Bluesky