Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner

Mortiis - mye mer enn et supportband

Himla - eller kanskje helvetes - vakkert?


Mortiis / Sentrum Scene / 11.05.24


Jeg løper fra det (forsinka) toget for å rekke supporten til Mayhem. Jeg er i grunnen litt nysgjerrig på hva Mortiis spiller. «Første tre låtene med supporten fra pit, han begynte nettopp» lyder kveldens fotoinstruks.

Løpe ned, dra opp kamera i en fei, knipse litt her og der. Ser min ene medfotograf har pakket ned utstyret, så jeg spør andre medfotograf om vi er på tredje eller fjerde låta. Han ler litt og kan fortelle at vi fortsatt er på første låta, den varer i tjue minutter, så jeg har god tid, det er bare to låter.

Fristelsen til å spøke med «Men de lovte oss tre låter!» er stor, istedet puster jeg lettet ut og fokuserer på musikken.

Svartsynthmetall eller svartmetallsynth? Kall det hva du vil, jeg kaller det imponerende kult. Instrumentaler synes jeg ofte at har en tendens til å bli litt ensformige i lengden, litt kjedelige, men dette, det er på motsatt ende av skalaen. Fortellinger og sagn, Theodor Kittelsen, «Hrafninn flýgur» (1984). «Ronja Rövardotter» i grøsserversjon eller en Fritz Lang-film. Fantasien får fritt spillerom i disse uendelige lydbildene.

Av og til blir jeg skikkelig imponert over artister jeg ikke egentlig har noe forhold til. At det skulle skje i kveld, hadde jeg aldri trodd. Kunsten som vises på lerretet bak ham er enkel, her er ingen masete filmer eller drønnende lysshow, bare vakre, skumle, stilige malerier som sammen med musikken danner en god anledning til å lytte og fordøye.

Staffasje på scenen er moro, men av og til blir fokus litt for mye på stæsjet og litt for lite på musikken. Ikke denne kvelden, her kunne man konsentrere seg helt og holdent på de grøssende, yndige tonene. Bassen gikk tidvis inn i marg og bein uten at det var plagsomt.

Jeg tror kanskje det er en god mulighet for at jeg skal følge litt med på utgivelsene hans, og at det kanskje havner på spillelista til høsten. Ikke nå når nettene blir stadig kortere, sola gir mer og mer varme, det kvitrer overalt og naturen blir mer og mer fargerik. Vintermusikk skal være tungt og dystert, Wagners «Der Ring der Nibelungen», «Nova Akropola» av Laibach, eller Mortiis.

I 2007 sto følgende å lese her i PULS, i en omtale av «Ånden som gjorde opprør»: «Med sin teatralske fremtoning og sagnomsuste maske har Mortiis i løpet av de siste årene blitt Norges fremste leverandør og eksportør av gotisk, industriell og ambient musikk.» Og det stemmer så himla godt.

Dette var rett og slett bare nydelig, himla – eller burde man sagt helvetes? – vakkert.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Mortiis: Keiser av en dimensjon Ukjent

(02.05.07) I vår nye serie "reutgivelser", sponset av Mazur Public Relations, tar vi nok en gang turen til Mortiis og hans musikalske eskapader. Keiser av en dimensjon Ukjent fra 1995 fortsetter der Ånden som gjorde opprør slapp, og tar Mortiis enda ett steg videre mot den sounden som kjennetegner bandet i dag.


Mortiis: Ånden som gjorde opprør

(20.04.07) For en tid tilbake dukket det opp et par reutgivelser i postkassen hos PULS. Gleden og, ikke minst, nostalgien var stor da det viste seg at Mortiis hadde valgt å relansere Ånden som gjorde opprør (1994) og Keiser av en dimensjon ukjent (1995). Hvorfor? Enkelte slipp fortjener rett og slett litt ekstra oppmerksomhet.


Ida Maria: FUCK YOUR SMOOTHIE!

(26.09.25) Genre er uansett overflødig når det gjelder Ida Maria. Musikken hennes er energisk, provoserende, behagelig, underholdende.


Elektronisk støy og skjønnhet fra Melt Motif

(25.09.25) Melt Motif, lokalisert i Bergen og São Paulo, Brasil, er ute med sitt tredje studioalbum, «Feeding the Error». Det leveres et mørkt og stemningsfullt album der minimalistiske melodier og industrielle element smelter sammen til en intens og hypnotisk lytteropplevelse.


Mimi Webb - vokser ved hver gjennomlytting

(24.09.25) Så kom den endelig - den vriene andreskiva til Mimi Webb, som har rukket å bli 25 år gammel siden sist. «Jeg hadde ei ferdig skive klar, men orket ikke tanken på å fremføre de låtene live i to år, så jeg begynte på nytt» - lettere parafrasert fra min side, men uttalelsen er god.


Hurra for Malin Pettersen!

(23.09.25) Malin Pettersen tar rennafart, og passerer portene mellom forskjellige popmusikalske uttrykk i super-G-tempo. Fenomenalt, Malin!


The Rasmus - genial poprockmetall

(22.09.25) The Rasmus vender alt i den store, varme jerngryta. Og når popen skinner gjennom litt tyngre metall, da blir jeg grådig glad!


Beste NIN-skive på atten år

(21.09.25) Tidvis så klassisk Nine Inch Nails at jeg må klype meg i armen. Jeg er allerede småforelsket igjen.