Ingunn Holmen & Mark Steiner: Black Hole

Mental helse. To store stygge ord som er så fulle av stigma og skam og skyldfølelse at man nesten ikke tør si det høyt. De som sier “Jeg er altså SÅ deppa” har kanskje egentlig antageligvis bare en dårlig dag. Lider man av depresjon koster det for mye å si det høyt. Det å åpne munnen og si høyt at man sliter, at man trenger hjelp, at AKKURATHEROGNÅVILJEGDØ – det krever for mye.


Alt er for tungt når sjelen er innesperret og knust. På en dårlig dag er det jobb nok å puste. Hulen under dyna er det eneste stedet man greier eksistere og alt annet er uaktuelt – for stikker man huet for langt utenfor dyna er det ikke sikkert man overlever dagen.

“Where does your universe start and end?//Where does your past meet the present, and will it ever end?//Was it a tragedy when they tried to steal your soul//Was it mind over matter when they seized control”

Det er mange depressive artister. Det er mange artister som synger deprimerende sanger eller som synger om depresjon eller som lider av depresjon og tar livet av seg. Låtene til Linkin Park har alltid truffet meg, det er en ekte sårbarhet der – når jeg hører på dem tenker jeg på Chester Bennington, som hengte seg på bursdagen til Chris Cornell, som hengte seg tre måneder tidligere, og på folk jeg har kjent som har hengt seg, eller som har tatt livet sitt på andre vis, og så blir det en fin og trist liten minnestund inni hodet mitt.

“A strange calamity when they took you in//They pointed with their fingers like you committed a sin//You gave your trust, they took away your freedom//Locked you up, left you to rot in that dark prison”

Man skal ikke være syk i Norge. Man skal hvertfall ikke være psykisk syk. Er man det, bør man for all del holde seg unna det offentlige helsevesenet om man kan unngå det, for det er ikke sikkert du blir bedre av det. Er du suicidal hjelper det lite å bli henvist til en psykolog som ikke har ledig time før neste år. Det kan faktisk være sunnere for deg å selvmedisinere og prøve å fikse deg sjæl. Overlever du i dag er sjansene større for at du overlever i morgen, men dagen etter er for langt unna og det virker uoppnåelig å planlegge så langt frem i tid så fokusér på dagen i dag.

Det holder lenge. Du trenger faktisk bare overleve i dag så kan du sove. Og er du heldig våkner du.

Og midt blant alle disse artistene og låtene som på et eller annet vis har med mental helse å gjøre, så finnes disse fantastiske ordene som bare grep sjela mi første gang jeg hørte den og som ikke har sluppet tak siden.

“Lost in a nebula, they left you for blind//Somehow you found the key and made it back outside//Like a comet you made your way back around//Your head up in the clouds, your feet down on the ground”

Så kan man felle en tåre eller tusen for de som aldri fant nøkkelen. For de som aldri fant veien tilbake. For de som ikke greide å få hodet på rett plass og beina på bakken og som ikke er her lenger. De som forsvant i stjernetåken, som jeg savner og kommer til å savne til jeg selv blir borte.

Ja. Låta som klikker med sjela mi fra første tone, som er gjenkjennbar og fortryllende og forheksende fra andre tone slippes endelig som singel. Selvom “Black Hole” opprinnelig var bra så har den blitt så intenst vakker og sår og stemmen til Ingunn er bare så sjelfull og kler Marks stemme og hele tiden ligger fiolinen til Pavel i bakgrunnen, som jording, som trygghet, som kobling til livet. Den vakreste låta, som jeg første gang hørte på Kafé Hærverk og så på Galleri Schaeffersgate 5 og som jeg har gledet meg til å høre nye innspillingen av siden Mark fortalte meg at den skulle ut som singel.

“Black Hole” var en helt kurant låt før Ingunn tok den og bare transformerte den til noe helt overjordisk. Hinsides grusomt vakker. Dette er hymnen til minne om alle vi har mistet men enda mer til alle oss som har overlevd til i dag, til vi som har kjempet oss gjennom og klort oss fast og skreket IKKEFAEN og nektet å gi oss selv når hele verden forventet det. Denne er til alle oss som fortsatt har dager hvor senga er det eneste trygge stedet på jord og søvn er den eneste garantien for at man overlever.
Men den er også til deg som setter pris på vakker musikk, altså. For den er først og fremst vakker og fortjener å bli spilt mye og ofte og overalt. Og jeg gleder meg til å høre den live snart igjen.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Altfor flink, men heldigvis også funky!

(04.04.26) Thundercat? Joda, han er helt rå. Men han er også en del av den typen musikere som kan spille så avansert at det nesten blir ... slitsomt. Du vet, den «se hva jeg kan»-greia som ofte glemmer at noen faktisk skal høre på.


Åpen øving med Neubauten

(03.04.26) 25. april 2025 kom beskjeden mange fryktet: Alexander Hacke trakk seg fra Einsturzende Neubauten. For mange uoverkommelige uenigheter på personlige og profesjonelle nivåer, skrev han selv om årsaken. Hacke har tross alt vært bandets musikalske leder i flere tiår, hvordan skulle dette gå?


Fin dokumentar om Red Hot Chili Peppers

(02.04.26) En glødende, men sår dokumentar om Red Hot Chili Peppers' fødsel. "The Rise of the Red Hot Chili Peppers: Our Brother, Hillel" gir et intenst og levende innblikk i hvordan et av rockens mest særpregede band oppsto.


Raye sprenger glasstaket

(01.04.26) Om Rosalia var en overraskende opptur i fjor, er Raye årets Space-X-modell. Dette er nesten ubegripelig bra.


Bliss Quintet imponerer

(30.03.26) De er i ferd med å spille seg inn i elitedivisjonen. Bliss Quintet er ute med sitt fjerde album.


Brukspoeten Stalsberg

(29.03.26) Jeg veit om noen som ikke vil kalle dette kunst – ja, jeg tror jeg kjenner noen som mener denne samlinga tekster ikke en gang kan kalles poesi/lyrikk/dikt. Men det går ei klar linje fra Jan Erik Vold til Tom Stalsberg. Moderne, folkelige diktere, som gjerne har det med å falle på folkets lepper.