Beyoncé – i helt egen klasse

Country? Slett ikke. Et markant skifte i Beyoncés imponerende katalog – ja vel. Men om albumet ikke var markedsført som «Beyoncé goes country», ville ingen funnet på å bruke den betegnelsen.


OK, førstesingelen var ganske country. Ikke som Shania Twain, og veldig langt unna nordicana. I retning Dolly Parton? Ja. «Texas Hold ‘Em» åpner med banjo som komp, og inkluderer etter hvert fiolin. Harmonimessig er den nærmest streit blues; det låter bare ikke sånn.

«Texas Hold ‘Em» er en kjempefin sang, og er – selv om den altså låter mer country enn resten av albumet – en god pekepinn på hva vi kan vente oss.

Beyoncé serverer to forsiktig uttrykt godt kjente cover-sanger. Begge låter helt bevisst, vil jeg anta, nærmest identisk med originalen. Hun gjør ingen forsøk på å «forbedre» Paul McCartney og Dolly Parton. «Blackbird» og «Jolene». Underveis får vi også hint til Nancy Sinatra og The Beach Boys.

Men hun spiller oss et puss ved å oppgi komponistene til disse låtene som «bending» - noe som betyr noe i nærheten av at «opplysninger kommer/foreløpig ukjent». Dolly Parton får også æren av å introdusere en låt, i likhet med Willie Nelson.

Når det kommer til soundet, er det to vesentlige ting å merke seg. Så godt som alle instrumentene er akustiske. I den grad vi hører synthesizere, er de innstilt på «akustisk». Live kan albumet som helhet framføres av Beyoncé + en gitarist, en bassist, og en trommeslager.

Med ett vesentlig unntak – vokalen, og dette er virkelig banebrytende. Beyoncé leverer 27 låter som varer i nesten 1 time og 20 minutter. Og så godt som hele veien er hun sitt eget kor. Du er vant til å høre koret i refrenget og som «svar» til vokalistens ledetråd.

Her er det meste snudd på hodet. Med unntak av et par rap-innslag, dobler og tripler Beyoncé nesten hele veien sin egen vokal. Jeg aner ikke om hun kan skrive ut noter/partitur, men den som skal gjøre det har litt av en jobb foran seg.

Så – hvordan skal man beskrive dette albumet, som helhet? Country? Nei. Gospel? Nei. Pop? Nei. Hip-hop? Nei. R&B? Nei. Svaret staves enkelt: Beyoncé.

Allerede på utgivelsesdagen, langfredag 2024, er dette et legendarisk album.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Beyoncé – uten overraskelser

(30.07.22) Byoncé skuffer ikke, men hun leverer ikke mer enn helt greit.


Nå ruler de mørkhudete kvinnene, for alvor!

(09.11.16) Beyoncé – Solange – Alicia Keys. Snakk om å ta grep om moderne popmusikk!


Bånn pinne med Clutch

(01.12.25) Handlekraftig musikalitet karakteriserte den nesten halvannen time lange konserten med Germantown, Maryland-bandet Clutch. Rungende, voldsom energisk blues-derivert tung rock strømmet ut med overbevisende kraft mens den svært karismatiske vokalisten Neil Fallon dirigerte publikum med like kommanderende sikkerhet. Muskuløs, maskulin stoner-rock med et herlig groove.


Jonas Fjeld setter fra seg bagen

(01.12.25) Dammen-folket kan ikke få nok av sin trubadur. Nå blir det ekstrakonsert på Bragenes torg, dagen før den siste - og største - konserten han noen gang har gjort som turnerende musiker.


Funk til du dør!

(01.12.25) Om du ikke visste bedre, kunne du tro du var invitert på en jam i Prince-fabrikken. The Bump Squad er funk, og atter funk. Men The Bump Squad er et heilnorsk orkester!


GrowN - og Purple og Marillion

(29.11.25) Vi ønsker mer aktivitet framover, både på scene og i studio.


Finland har så mye mer enn bare tusen sjøer!

(26.11.25) Fra ren dødmetall til mer gothdeathdoom og videre i retning av synthproggothdeathdoom og forbi ...


Ren konsertmagi, Dirty Loops

(26.11.25) Noen konserter treffer deg i mellomgulvet. Andre treffer deg rett i hjernen og rister rundt på alt du trodde du visste om popmusikk. Dirty Loops på Byscenen gjorde begge deler, med et smil, et glimt i øyet og en musikalitet som får vanlig dødelige musikere til å vurdere ny karriereplan.