Beyoncé – i helt egen klasse

Country? Slett ikke. Et markant skifte i Beyoncés imponerende katalog – ja vel. Men om albumet ikke var markedsført som «Beyoncé goes country», ville ingen funnet på å bruke den betegnelsen.


OK, førstesingelen var ganske country. Ikke som Shania Twain, og veldig langt unna nordicana. I retning Dolly Parton? Ja. «Texas Hold ‘Em» åpner med banjo som komp, og inkluderer etter hvert fiolin. Harmonimessig er den nærmest streit blues; det låter bare ikke sånn.

«Texas Hold ‘Em» er en kjempefin sang, og er – selv om den altså låter mer country enn resten av albumet – en god pekepinn på hva vi kan vente oss.

Beyoncé serverer to forsiktig uttrykt godt kjente cover-sanger. Begge låter helt bevisst, vil jeg anta, nærmest identisk med originalen. Hun gjør ingen forsøk på å «forbedre» Paul McCartney og Dolly Parton. «Blackbird» og «Jolene». Underveis får vi også hint til Nancy Sinatra og The Beach Boys.

Men hun spiller oss et puss ved å oppgi komponistene til disse låtene som «bending» - noe som betyr noe i nærheten av at «opplysninger kommer/foreløpig ukjent». Dolly Parton får også æren av å introdusere en låt, i likhet med Willie Nelson.

Når det kommer til soundet, er det to vesentlige ting å merke seg. Så godt som alle instrumentene er akustiske. I den grad vi hører synthesizere, er de innstilt på «akustisk». Live kan albumet som helhet framføres av Beyoncé + en gitarist, en bassist, og en trommeslager.

Med ett vesentlig unntak – vokalen, og dette er virkelig banebrytende. Beyoncé leverer 27 låter som varer i nesten 1 time og 20 minutter. Og så godt som hele veien er hun sitt eget kor. Du er vant til å høre koret i refrenget og som «svar» til vokalistens ledetråd.

Her er det meste snudd på hodet. Med unntak av et par rap-innslag, dobler og tripler Beyoncé nesten hele veien sin egen vokal. Jeg aner ikke om hun kan skrive ut noter/partitur, men den som skal gjøre det har litt av en jobb foran seg.

Så – hvordan skal man beskrive dette albumet, som helhet? Country? Nei. Gospel? Nei. Pop? Nei. Hip-hop? Nei. R&B? Nei. Svaret staves enkelt: Beyoncé.

Allerede på utgivelsesdagen, langfredag 2024, er dette et legendarisk album.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Beyoncé – uten overraskelser

(30.07.22) Byoncé skuffer ikke, men hun leverer ikke mer enn helt greit.


Nå ruler de mørkhudete kvinnene, for alvor!

(09.11.16) Beyoncé – Solange – Alicia Keys. Snakk om å ta grep om moderne popmusikk!


Sombr - indie-pop/rock-stjerne?

(11.11.25) Han headliner fredagen på Øya neste år. Hvor god er Sombr?


Finsk metalfest på Rockefeller

(10.11.25) «Herregud så rått og for ei stemme og solbrillene var jævlig kule, men faen som hu sang og stemninga i salen var helt elektrisk og jeg er så glad vi fikk sett dem live og neste gang bør de spille på ei større scene» - kompisgjengen som gikk bak meg var smått fornøyd med konserten.


Imponerende dansk (!) progmetall!

(09.11.25) Defecto er solid, klassisk progmetall. Ei skive som du vil høre igjen og igjen, for det dukker opp nye detaljer ved hver gjennomlytting.


Husker du Baba Nation? Red & Dali

(07.11.25) Erik Røe synger sjelfullt og eksperimentelt i hyperrom. Offbeat, sjelfull tolkning av R&B og funk.


Battle Beast - Finland og heavy metal, ass

(06.11.25) Heavy metal som det skal spelles. Dyktig band, fantastisk vokal, tøffe låter og musikk man blir glad av å høre på og som gir litt ekstra energi i støvlene.


Granlunds Blues - dødsbra

(05.11.25) Blues? Ja, her er mye blues – og det kan ikke sies for ofte hvor mye man kan få til med bare tre akkorder. Men rein blues er det ikke – og først og fremst: Her går det noe inn i helvete sakte for seg.