Beyoncé – i helt egen klasse

Country? Slett ikke. Et markant skifte i Beyoncés imponerende katalog – ja vel. Men om albumet ikke var markedsført som «Beyoncé goes country», ville ingen funnet på å bruke den betegnelsen.


OK, førstesingelen var ganske country. Ikke som Shania Twain, og veldig langt unna nordicana. I retning Dolly Parton? Ja. «Texas Hold ‘Em» åpner med banjo som komp, og inkluderer etter hvert fiolin. Harmonimessig er den nærmest streit blues; det låter bare ikke sånn.

«Texas Hold ‘Em» er en kjempefin sang, og er – selv om den altså låter mer country enn resten av albumet – en god pekepinn på hva vi kan vente oss.

Beyoncé serverer to forsiktig uttrykt godt kjente cover-sanger. Begge låter helt bevisst, vil jeg anta, nærmest identisk med originalen. Hun gjør ingen forsøk på å «forbedre» Paul McCartney og Dolly Parton. «Blackbird» og «Jolene». Underveis får vi også hint til Nancy Sinatra og The Beach Boys.

Men hun spiller oss et puss ved å oppgi komponistene til disse låtene som «bending» - noe som betyr noe i nærheten av at «opplysninger kommer/foreløpig ukjent». Dolly Parton får også æren av å introdusere en låt, i likhet med Willie Nelson.

Når det kommer til soundet, er det to vesentlige ting å merke seg. Så godt som alle instrumentene er akustiske. I den grad vi hører synthesizere, er de innstilt på «akustisk». Live kan albumet som helhet framføres av Beyoncé + en gitarist, en bassist, og en trommeslager.

Med ett vesentlig unntak – vokalen, og dette er virkelig banebrytende. Beyoncé leverer 27 låter som varer i nesten 1 time og 20 minutter. Og så godt som hele veien er hun sitt eget kor. Du er vant til å høre koret i refrenget og som «svar» til vokalistens ledetråd.

Her er det meste snudd på hodet. Med unntak av et par rap-innslag, dobler og tripler Beyoncé nesten hele veien sin egen vokal. Jeg aner ikke om hun kan skrive ut noter/partitur, men den som skal gjøre det har litt av en jobb foran seg.

Så – hvordan skal man beskrive dette albumet, som helhet? Country? Nei. Gospel? Nei. Pop? Nei. Hip-hop? Nei. R&B? Nei. Svaret staves enkelt: Beyoncé.

Allerede på utgivelsesdagen, langfredag 2024, er dette et legendarisk album.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Beyoncé – uten overraskelser

(30.07.22) Byoncé skuffer ikke, men hun leverer ikke mer enn helt greit.


Nå ruler de mørkhudete kvinnene, for alvor!

(09.11.16) Beyoncé – Solange – Alicia Keys. Snakk om å ta grep om moderne popmusikk!


Country-punk-bluegrass-black metal

(15.05.26) I det hele tatt er dette ei skikkelig spenstig skive med stor variasjon og godt låtmateriale.


The Lemon Twigs – Yeah! Yeah! Yeah!

(13.05.26) For et livsbejaende pop-album!


Pjolterguys - endelig på skive

(12.05.26) Ni låter, tjueen minutter, helt perfekt for et hardcoreband.


Bjørneboe er død. Leve Bjørneboe.

(10.05.26) Forræderen er den virkelige, den eneste helten.


The Black Keys på tomgang

(09.05.26) Lille speil på veggen der, hvem er det mest slitne og giddalause bandet i verden her?


Psykedeliskfolkemusikkprogjazzrockpop

(08.05.26) Dette var ei massiv sjelelig reise. Lydbildene var så intenst store og fargerike at jeg forsvant litt inn i konsertboblen, den der det eneste som eksisterer er musikken og bildene og alt utenfor er bortevekk for en stakket stund.