Beyoncé – i helt egen klasse

Country? Slett ikke. Et markant skifte i Beyoncés imponerende katalog – ja vel. Men om albumet ikke var markedsført som «Beyoncé goes country», ville ingen funnet på å bruke den betegnelsen.


OK, førstesingelen var ganske country. Ikke som Shania Twain, og veldig langt unna nordicana. I retning Dolly Parton? Ja. «Texas Hold ‘Em» åpner med banjo som komp, og inkluderer etter hvert fiolin. Harmonimessig er den nærmest streit blues; det låter bare ikke sånn.

«Texas Hold ‘Em» er en kjempefin sang, og er – selv om den altså låter mer country enn resten av albumet – en god pekepinn på hva vi kan vente oss.

Beyoncé serverer to forsiktig uttrykt godt kjente cover-sanger. Begge låter helt bevisst, vil jeg anta, nærmest identisk med originalen. Hun gjør ingen forsøk på å «forbedre» Paul McCartney og Dolly Parton. «Blackbird» og «Jolene». Underveis får vi også hint til Nancy Sinatra og The Beach Boys.

Men hun spiller oss et puss ved å oppgi komponistene til disse låtene som «bending» - noe som betyr noe i nærheten av at «opplysninger kommer/foreløpig ukjent». Dolly Parton får også æren av å introdusere en låt, i likhet med Willie Nelson.

Når det kommer til soundet, er det to vesentlige ting å merke seg. Så godt som alle instrumentene er akustiske. I den grad vi hører synthesizere, er de innstilt på «akustisk». Live kan albumet som helhet framføres av Beyoncé + en gitarist, en bassist, og en trommeslager.

Med ett vesentlig unntak – vokalen, og dette er virkelig banebrytende. Beyoncé leverer 27 låter som varer i nesten 1 time og 20 minutter. Og så godt som hele veien er hun sitt eget kor. Du er vant til å høre koret i refrenget og som «svar» til vokalistens ledetråd.

Her er det meste snudd på hodet. Med unntak av et par rap-innslag, dobler og tripler Beyoncé nesten hele veien sin egen vokal. Jeg aner ikke om hun kan skrive ut noter/partitur, men den som skal gjøre det har litt av en jobb foran seg.

Så – hvordan skal man beskrive dette albumet, som helhet? Country? Nei. Gospel? Nei. Pop? Nei. Hip-hop? Nei. R&B? Nei. Svaret staves enkelt: Beyoncé.

Allerede på utgivelsesdagen, langfredag 2024, er dette et legendarisk album.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Beyoncé – uten overraskelser

(30.07.22) Byoncé skuffer ikke, men hun leverer ikke mer enn helt greit.


Nå ruler de mørkhudete kvinnene, for alvor!

(09.11.16) Beyoncé – Solange – Alicia Keys. Snakk om å ta grep om moderne popmusikk!


Grensesprengende bra, Sigrid Moldestad!

(12.03.26) Det er som om hele altet åpner seg, når hun serverer «April» på et fat. Dette er ei fabelaktig flott plate!


Hjemmeseier for Suicide Bombers

(11.03.26) Av og til trenger man en aften med solid rock’n’roll, og Suicide Bombers leverte så det holdt.


Harry Styles og hans progressive pop

(10.03.26) Har du sterke fordommer mot artister som har fortid i boyband? Harry Styles bør få deg på andre og bedre tanker.


Ethereal Treason - alt annet enn "anonymt"

(09.03.26) Behagelig og dyktig vokal. Florlette og blytunge melodier. Velspilt og vakker. Delikat og dyster. Intens og iriserende.


To ganger girlpower på Sentrum scene

(08.03.26) Vi var til stede med fotograf denne kvelden, men dessverre ingen skrivende anmelder. Men av reaksjonene i publikum å dømme, er denne konserten så absolutt verdt å markere.


Storslagent Gnars Barkley, men timingen skurrer

(07.03.26) Det er få som egentlig har gått og ventet på en gjenforening av Gnarls Barkley, men likevel er duoen bak monsterhiten «Crazy» tilbake med ny musikk nå i 2026 - nesten som om tiden plutselig er skrudd 20 år tilbake.