Beyoncé – uten overraskelser

Byoncé skuffer ikke, men hun leverer ikke mer enn helt greit.

Av Arild Rønsen // 30.07.22

Likevel låter dette som et reint solo-album. Stil-, mote- og feministikonet Beyoncé slipper ingen foran seg. Det har hun da heller ingen grunn til. For dama er hva man kan kalle megaflink, hun har liksom alt.

Dette er hennes sjuende studioalbum, og kommer hele seks år etter «Lemonade». «Renaissance» frontes av singelen «Break My Soul». Den kom i slutten av juni, og inneholder ei tekstlinje som faktisk har skapt en slags aksept for å si opp jobben!

Now, I just fell in love
And I just quit my job

Mer skal det ikke til, når det er Beyoncé som taler. Hun har makt. Teksten minner meg forresten om et av de beste slagorda anarkistene i Gateavisa spredte en gang i det forrige århundre: «Arbeidere i alle land – hold opp med det!»

Siden vi har måttet vente i seks år – har vi kanskje med et grensesprengende album å gjøre? På ingen måte. Dette er Beyoncé i kjent stil og format. Beyoncé medioker, vil jeg si. Tunge beats, digre blanda kor, melodiøst krydder, korte hiphop-ingredienser.

Lar så dronninga seg inspirere av prinsesser? Hør «Thique»; den har akkurat så små elementer av Billie Eilish’ «Bad Guy» at det – ja, det skal bare anes. «Plastic Off The Sofa» er deilig chill out-musikk, og «Virgo’s Groove» lukter Michael Jackson lang vei.

«Renaissance» er et godt album, selv om jeg hadde venta meg mer. Jeg veit det kan virke usaklig, men siden vi befinner oss helt i toppen av svart, amerikansk popmusikk. Kan dette albumet måle seg mot Michael Jacksons «Off The Wall» (1979), «Thriller» (1982), «Bad» (1987) og «Dangerous» (1991)?

Svaret er nei, hvilket mest av alt viser hvilken fantastisk reise Quincy Jones og Michael Jackson la ut på den gang 70-tall ble til 80-tall.