Northern Belle er seg sjøl lik

De er gode, men kanskje litt vanskelig å få tak på?


Jeg har tidligere ytra meg skeptisk til dette bandet. Forandrer ting seg, med Northern Belles fjerde album i salg?

Uten å ha hørt gjennom hele katalogen, mener jeg å observere en viss utvidelse i det musikalske uttrykket. Hør på fiolinspillet i «Fresh New Drippin’»! Dette må da være noe av det mest rocka dette bandet har gjort? Og det hele ender i en gitarsolo som er rock så det holder!

Men alt begynner i det stille og rolige visehjørnet. «Astral Plane»; Stine Andreassen og en akustisk gitar. Vokalpålegg i studio; hun synger nydelig tostemt med seg sjøl - og øvrig instrumentering er nennsomt avpassa.

«Treat Yourself Better» (og mange andre låter) beveger seg i retning Fleetwood Mac 2.0. Fint nok, men har Northern Belle et problem med hvilket publikum de henvender seg til? Syns americana-folket at dette er alt for mye pop? Og syns pop-folket at dette er alt for mye folk?

Jeg har aldri brydd meg om sjangre; jeg skjønte aldri dette med å velge mellom Beatles og Rolling Stones. Og jeg er like glad i Brandi Carlile og Joni Mtchell som jeg er i Beyoncé og Kylie Minogue. Men for noen, antageligvis for veldig mange, er dette et problem. Tidvis er det helt uforståelig. Hvorfor har Luke Combs og Bruce Springsteen helt forskjellig publikum? De spiller jo som regel helt like låter!

Noen burde skrive en masteroppgave om dette. Musikkviter Audun Molde?

The Northern Belle flytter ingen grenser med «Bats In The Attic». De leverer på nivå fra det jevne til godt over det jevne. Hele tida veldig pent, men det er nok flere enn meg som kunne tenke seg en større dose friksjon.


Del på Facebook | Del på Bluesky

3 x 3 hurra for The Last Hurrah!!

(14.10.18) Platebransjen har samla seg om fredag som utgivelsesdag. Da passer det vel å oppsummere en søndag formiddag?


Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.