Northern Belle er seg sjøl lik
De er gode, men kanskje litt vanskelig å få tak på?
Jeg har tidligere ytra meg skeptisk til dette bandet. Forandrer ting seg, med Northern Belles fjerde album i salg?
Uten å ha hørt gjennom hele katalogen, mener jeg å observere en viss utvidelse i det musikalske uttrykket. Hør på fiolinspillet i «Fresh New Drippin’»! Dette må da være noe av det mest rocka dette bandet har gjort? Og det hele ender i en gitarsolo som er rock så det holder!
Men alt begynner i det stille og rolige visehjørnet. «Astral Plane»; Stine Andreassen og en akustisk gitar. Vokalpålegg i studio; hun synger nydelig tostemt med seg sjøl - og øvrig instrumentering er nennsomt avpassa.
«Treat Yourself Better» (og mange andre låter) beveger seg i retning Fleetwood Mac 2.0. Fint nok, men har Northern Belle et problem med hvilket publikum de henvender seg til? Syns americana-folket at dette er alt for mye pop? Og syns pop-folket at dette er alt for mye folk?
Jeg har aldri brydd meg om sjangre; jeg skjønte aldri dette med å velge mellom Beatles og Rolling Stones. Og jeg er like glad i Brandi Carlile og Joni Mtchell som jeg er i Beyoncé og Kylie Minogue. Men for noen, antageligvis for veldig mange, er dette et problem. Tidvis er det helt uforståelig. Hvorfor har Luke Combs og Bruce Springsteen helt forskjellig publikum? De spiller jo som regel helt like låter!
Noen burde skrive en masteroppgave om dette. Musikkviter Audun Molde?
The Northern Belle flytter ingen grenser med «Bats In The Attic». De leverer på nivå fra det jevne til godt over det jevne. Hele tida veldig pent, men det er nok flere enn meg som kunne tenke seg en større dose friksjon.
Del på Facebook | Del på Bluesky