Northern Belle er seg sjøl lik

De er gode, men kanskje litt vanskelig å få tak på?


Jeg har tidligere ytra meg skeptisk til dette bandet. Forandrer ting seg, med Northern Belles fjerde album i salg?

Uten å ha hørt gjennom hele katalogen, mener jeg å observere en viss utvidelse i det musikalske uttrykket. Hør på fiolinspillet i «Fresh New Drippin’»! Dette må da være noe av det mest rocka dette bandet har gjort? Og det hele ender i en gitarsolo som er rock så det holder!

Men alt begynner i det stille og rolige visehjørnet. «Astral Plane»; Stine Andreassen og en akustisk gitar. Vokalpålegg i studio; hun synger nydelig tostemt med seg sjøl - og øvrig instrumentering er nennsomt avpassa.

«Treat Yourself Better» (og mange andre låter) beveger seg i retning Fleetwood Mac 2.0. Fint nok, men har Northern Belle et problem med hvilket publikum de henvender seg til? Syns americana-folket at dette er alt for mye pop? Og syns pop-folket at dette er alt for mye folk?

Jeg har aldri brydd meg om sjangre; jeg skjønte aldri dette med å velge mellom Beatles og Rolling Stones. Og jeg er like glad i Brandi Carlile og Joni Mtchell som jeg er i Beyoncé og Kylie Minogue. Men for noen, antageligvis for veldig mange, er dette et problem. Tidvis er det helt uforståelig. Hvorfor har Luke Combs og Bruce Springsteen helt forskjellig publikum? De spiller jo som regel helt like låter!

Noen burde skrive en masteroppgave om dette. Musikkviter Audun Molde?

The Northern Belle flytter ingen grenser med «Bats In The Attic». De leverer på nivå fra det jevne til godt over det jevne. Hele tida veldig pent, men det er nok flere enn meg som kunne tenke seg en større dose friksjon.


Del på Facebook | Del på Bluesky

3 x 3 hurra for The Last Hurrah!!

(14.10.18) Platebransjen har samla seg om fredag som utgivelsesdag. Da passer det vel å oppsummere en søndag formiddag?


Ida Maria: FUCK YOUR SMOOTHIE!

(26.09.25) Genre er uansett overflødig når det gjelder Ida Maria. Musikken hennes er energisk, provoserende, behagelig, underholdende.


Elektronisk støy og skjønnhet fra Melt Motif

(25.09.25) Melt Motif, lokalisert i Bergen og São Paulo, Brasil, er ute med sitt tredje studioalbum, «Feeding the Error». Det leveres et mørkt og stemningsfullt album der minimalistiske melodier og industrielle element smelter sammen til en intens og hypnotisk lytteropplevelse.


Mimi Webb - vokser ved hver gjennomlytting

(24.09.25) Så kom den endelig - den vriene andreskiva til Mimi Webb, som har rukket å bli 25 år gammel siden sist. «Jeg hadde ei ferdig skive klar, men orket ikke tanken på å fremføre de låtene live i to år, så jeg begynte på nytt» - lettere parafrasert fra min side, men uttalelsen er god.


Hurra for Malin Pettersen!

(23.09.25) Malin Pettersen tar rennafart, og passerer portene mellom forskjellige popmusikalske uttrykk i super-G-tempo. Fenomenalt, Malin!


The Rasmus - genial poprockmetall

(22.09.25) The Rasmus vender alt i den store, varme jerngryta. Og når popen skinner gjennom litt tyngre metall, da blir jeg grådig glad!


Beste NIN-skive på atten år

(21.09.25) Tidvis så klassisk Nine Inch Nails at jeg må klype meg i armen. Jeg er allerede småforelsket igjen.