Årets beste plateutgivelser (ifølge meg)
Du fikk Siri Bjoners beste scene-opplevelser i går. Her har du hennes Topp 5 på platefronten.
Dette er mine favorittskiver fra 2023, med utgivelser spredt utover hele året. Lista over skiver som burde vært her er lang, men her er mine absolutte favoritter og de som helt klart har blitt spilt aller mest. Det å måtte begrense seg til fem utgivelser (eget valg) er bare superteit og egentlig har jeg lyst til å lage en mye lengre liste. Og den er alfabetisk, så jeg slipper intern vurdering.
††† (Crosses): «Goodnight, God Bless, I Love U, Delete.»
Årets overraskelse for min del kom på tampen av året. Denne rocker. LA-bandet har holdt på siden 2010, dette er andre utgivelsen, men det er håp om at man kanskje ikke trenger vente ni år til neste?
Host: «IX» og Paradise Lost: «Icon 30»
Mine anarkistiske gener insisterer på at skal man telle til fem må man bruke fantasien litt. «IX» var rå som pokker og spilles fortsatt heftig mye, nesten ett år etter utgivelsen. Den er vel kanskje den av årets nye skiver jeg har spilt mest, og det er ikke bare fordi den kom i januar.
«IX» er bare deilig. Det er så mye vakkert der, den kler enhver anledning og jeg har danset meg over ukjent antall mil med mosekledt skog til den. Og endelig kom «Icon» i en fantastisk versjon. Den mest brukte spillelista til sopptur (gjerne opp mot ei mil og sju timers tur) er helt klart Paradise Lost.
Ingunn Holmen & Mark Steiner featuring Pavel Cingl: «Black Hole»
Min absolutte norske favorittlåt fra det siste tiåret. Ståpels hele veien. Mental helse, folkens, ring en venn du ikke har snakket med på lenge, gi et kompliment til en fremmed, smil til konduktøren selv om toget er en time forsinket.
Vi må tørre å prate om de tøffe dagene. Vi må kunne prate om den svarte klumpen vi alle bærer på (og noen har en større klump enn andre). Vi må ha guts nok til å stille de vanskelige spørsmålene, og tåle svarene, og kanskje orke å spørre videre.
De fleste mennesker er ikke så veldig kompliserte. Noen av oss har bare litt mer kompliserte bakgrunner som årsak til vårt reaksjonsmønster.
Laibach: «Sketches of the Red Districts»
Jeg fikk ikke lov av jazzkompisen å skrive ÅRETS BESTE SKIVE da denne kom i januar, men NÅ kan jeg gjøre det! Klassisk Laibach på sitt aller, aller beste. Denne er så vakker at jeg ikke finner bra nok ord.
Og så kan jeg jo ta med «The Engine of Survival» når jeg først er i gang, for den var overraskende bra og vakker og sår.
Teho Teardo & Blixa Bargeld: «Live in Berlin»
Vakkert, vakkert, vakkert. Egentlig hater jeg teite moteord som «synergi», men alle skjønner det. Page & Plant greide aldri å gjenskape magien hver for seg. Teardo & Bargeld funker så bra sammen at det nesten gjør litt vondt.
Del på Facebook | Del på Bluesky