Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner

Nitzer Ebb splitter publikum

Siste konsert jeg var på før lockdown var Nitzer Ebb på Rockefeller 26/1/20. Heldigvis skulle jeg ikke anmelde den, for kjedeligere konsert har jeg vel knapt vært på. Mine forventninger til denne konserten var med andre ord elendige. En utfordring, kaller man slikt.


Nitzer Ebb / Rockefeller / 02.11.23


Ikke hjalp det at publikum i 2020 enten syntes det var den beste konserten noensinne eller at det var helt elendig og det verste de noensinne hadde overvære. Disse var enig med meg i at dette var ei mølje der det egentlig hørtes ut som én lang og uinteressant låt.

Nitzer Ebb er tross alt ikke et dårlig band. De har holdt på siden 1982, har en stor fanskare og Rockefeller var igjen fullt av dansende, glade publikummere. Trommis David Gooday danser og shower, vokalist Douglas McCarthy er høyt og lavt og kommuniserer med publikum, Vaughan Harris holder stødig kurs på synthen.

Bandet i seg selv er bra. De spiller godt, det er bra lyd, det er dansing og svette og svartkledte folk (mange med mørke solbriller) koser seg i mørket.

Det blir bare for monotont for meg. Det minner for mye om house parties på 90-tallet der det eneste poenget var å "utfordre sansene" mest mulig med diverse stimuli. Rytmen er for lite dynamisk. Jeg greier å differensiere mellom låtene fordi jeg fokuserer på det, ellers hadde det nok gått i ett denne kvelden også. McCarthy holder den samme tonen gjennom det aller meste.

Likevel sitter jeg igjen med en bedre opplevelse nå enn for nesten fire år siden, fordi jeg prøver. Jeg har vel sjelden prøvd så hardt! Anmelderen som skrev at PJ Harvey var “utfordrende og krevende”, burde vært her i kveld.

Problemet er at poenget med å dra på konsert skal være å kose seg, nyte musikken, være del av stemningen. Man skal ikke måtte jobbe for å prøve å like banda og musikken. Jeg tror trygt jeg kan si at dette var andre og siste Nitzer Ebb konsert for meg.

Ekstranummeret var faktisk ei kul låt. Den hadde dybde og dynamikk, og McCarthy viste at han kan synge mer enn én tone. Synd det ble med den ene.

Da tikket det inn en sms fra venninna som spratt avgårde på Laibach i januar. “Ser du det jeg ser? Er du der jeg er?” med bilde av sceneteppet. Vi rakk såvidt to klemmer og en halv samtale på do. Hun (og ei til) var fryktelig uenig med meg i at Nitzer Ebb var kjedelig. Og det er lov! Jeg må innrømme at jeg er litt spent på hvilket våpen hun velger til duellen (og synes det er fryktelig søtt med folk som skal forsvare sitt bands ære).

“Sorry! Jeg må løpe, jeg må danse, kan ikke stå stille!” - og avgårde spratt hun igjen.

Jeg tror de aller, aller fleste likte konserten, altså, men det er lov å være uenig!

Setliste: Control I'm Here, Hearts and Minds, Blood Money, Captivate, Getting Closer, Lightning Man, Shame, Join in the Chant, Let Your Body Learn, Murderous, I Give to You


Del på Facebook | Del på Bluesky

Sombr - indie-pop/rock-stjerne?

(11.11.25) Han headliner fredagen på Øya neste år. Hvor god er Sombr?


Finsk metalfest på Rockefeller

(10.11.25) «Herregud så rått og for ei stemme og solbrillene var jævlig kule, men faen som hu sang og stemninga i salen var helt elektrisk og jeg er så glad vi fikk sett dem live og neste gang bør de spille på ei større scene» - kompisgjengen som gikk bak meg var smått fornøyd med konserten.


Imponerende dansk (!) progmetall!

(09.11.25) Defecto er solid, klassisk progmetall. Ei skive som du vil høre igjen og igjen, for det dukker opp nye detaljer ved hver gjennomlytting.


Husker du Baba Nation? Red & Dali

(07.11.25) Erik Røe synger sjelfullt og eksperimentelt i hyperrom. Offbeat, sjelfull tolkning av R&B og funk.


Battle Beast - Finland og heavy metal, ass

(06.11.25) Heavy metal som det skal spelles. Dyktig band, fantastisk vokal, tøffe låter og musikk man blir glad av å høre på og som gir litt ekstra energi i støvlene.


Granlunds Blues - dødsbra

(05.11.25) Blues? Ja, her er mye blues – og det kan ikke sies for ofte hvor mye man kan få til med bare tre akkorder. Men rein blues er det ikke – og først og fremst: Her går det noe inn i helvete sakte for seg.