Dave Grohls Foo Fighters i praktslag
Han forfølges av tragiske dødsfall i sine bands indre kjerne. Men Dave Grohl holder stø kurs i elegant power-rock.
Det er bare litt over et år siden Foo Fighters’ trommeslager Taylor Hawkins døde, nesten 30 år siden Kurt Cobain valgte å gå ut av tida. Man aner sorg og savn i hans tekster, men mest av alt er Dave Grohl en mann som er på parti med sin samtid – og som forhåpentligvis har mange år foran seg som sjef på den store stadion-scenen.
Tragiske ting skjer rundt oss hele tida, "But Here We Are".
For er det ett band som er skapt for å opptre for titusener og atter titusener, så er det Foo Fighters – selv om de også imponerer i langt mindre format.
Av naturlige årsaker inntok Grohl sjøl trommestolen under disse innspillingene. Valget av «ny» trommeslager faller heldig ut, for å si det forsiktig. Greg Kurstin styrer spakene i studio, en mann som veit nøyaktig hvordan Foo Fighters skal låte – også når han slipper til Dave Grohls datter Violet i «Show Me How». Alt er vel relativt, men dette må nesten kunne kalles en ballade.
Foo Fighters er skikkelig tung rock. Men likevel velfrisert. Vel gjennomtenkte kor-arrangement, helt i tråd med de like detaljerte musikalske arrangementene. Her handler det aldri bare om hvilke akkorder som ligger til grunn for låta, men i høyeste grad om hvordan de stables etter hverandre, når det for eksempel dukker opp et uventa riff.
Dette albumet er fritt for dårlige låter, men ti minutter lange «The Teacher» må kanskje kunne kalles et slags dreiepunkt? Er det støyen herfra som har inspirert til et cover som er enda hvitere enn «The Beatles»?
Hitsingler? Tittelkuttet har hit-singelen i seg, likeså den pop-orienterte «The Glass».
Men det er egentlig ikke så viktig. Det vesentlige er at dette albumet for kjennere er en eneste lang hit-singel.
Del på Facebook | Del på Bluesky