Foo Fighters: There Is Nothing Left To Loose
Suverent gode melodier mettet med fullkomment posjonert energi er hva som venter deg. Kraftpop så utsøkt at du ville fått vann i ørene bare du tenkte på det, dersom slikt var mulig. Foo Fighters tredje album er noe så unikt som et gitarbasert album i møtet mellom popens melodi og rockens energi som gjør noe med deg når du hører på det. Attpåtil kan du ikke sette fingeren på hva, og kriblingen er et faktum.
På There Is Nothing... rendyrkes uttrykket de hadde på foregående album, og enda mer enn før ligner de ikke på noe annet enn seg selv. Det gjelder spesielt produksjonen, men også låtene Grohl og kompani serverer lyder som svært lite annet. De roligste sangene er ofte på nippet til å gli over til det cheesy og banale, men blir balansert slik at de snur seg til å bli rett ut vakre og smidige.
Når de skal være tøffe, benytter de seg ikke av feige triks eller brautende gitarer, men melodier med en naturlig intensitet og energi. Drivet ligger nettopp der, og ikke i at Grohl utbasunerer lyriske provokasjoner eller vokale tordenvær. Han er ingen übervokalist, men tar seg heller ikke mer vann over hodet enn han greier å svelge.
Foo Fighters tredjealbum er veldig bra, enkelt og greit. Det er så bra at jeg nesten sprekker av entusiasme hver gang jeg hører på det, og det er til gjengjeld ganske ofte i disse dager. Lekker rock er hva det er. Skjønner du ikke det får du skylde deg selv. Dott.
Del på Facebook | Del på Bluesky