Foo Fighters i retning mainstream?
Foo Fighters peker nese til alle som mener at rocken var død. De er langt fra aleine om å insistere på at så ikke er tilfelle, men må sies å være en av de fremste eksponentene til å bevise at rock ikke er gammeldags.
Bandleder Dave Grohl har på sett og vis gjennomgått en ekstrem forvandling. Etter å ha slått trommer i et av viktigste grønsj-banda, Nirvana, sto det ikke akkurat i stjernene at han skulle «gjenoppstå» som gitarist og vokalist i et nytt band. En dristig øvelse, på linje med da Paul McCartney la ut på veien med de helt ukjente «amatørene» i Wings.
Det har gått bra for Dave Grohl, må det være lov å si. Foo Fighters albumdebuterte i 1995, og har altså 26 år bak seg når de nå gir ut sitt tiende studioalbum.
De gjør det med et album som visstnok skal ha ligget klar en god stund, men som har stått på korona-vent. De skulle ha vært ute på veien med disse låtene i fjor. Og «på veien» betyr for Foo Fighters stadion-arenaer. Det er snart tretten år siden de spilte på Norwegian Wood, og kanskje er dét den minste arenaen de har spilt på siden den gang?
Hvordan har de utvikla seg, musikalsk? De har nok gått mer og mer i retning i å være et helt «vanlig» rockeband. Grønsj-røttene er usynlige, og mange fans vil mene at tittelkuttet denne gang er utillatelig «pop’ete». Om det kler bandet? Ikke spesielt godt, syns jeg – selv om jeg er tilhenger av mye pur popmusikk. Refrenget er fengende, for all del, men det er liksom ikke Foo Fighters:
Da funker det mye bedre i mine ører i påfølgende «No Son Of Mine», som ikke er noen Genesis-cover. (De har for øvrig øvd inn et sett som er på veien så fort verdens helsesituasjon tillater det.):
Lengst ut i popmusikken svever de i «Chasing Birds» - ja, her snakker vi en type «flinkis-pop» med «rare jazz-akkorder»:
Totalet sett, vel gjennomført. Men heller ikke mer enn vi kan vente oss av et av verdens største rockeband.
FOO FIGHTERS
Medicine At Midnight
Roswell Records/RCA
Del på Facebook | Del på Bluesky