Bass og bandoneon - trenger ikke mer

På vei til Cosmpolite diskuteres det alltid hva vi faktisk skal se. - Andersen er visst bassist, men jeg aner ikke hvem italieneren er, sier jeg. Jazzkompisen er usikker på hva noen av dem spiller (selv om jeg tror det var han som foreslo at vi skulle hit). Vi hører på de siste prosjektene til Andersen – han ga ut to? tre? skiver i fjor?

---

Arild Andersen, Daniele di Bonaventura / Cosmopolite / 23.04.23

Av Siri Bjoner // 24.04.23

---

En mann med stor arbeidskapasitet, det er helt klart. Vi har jo hørt om Arild Andersen, han er tross alt i eliten av norske jazzmusikere. Han har spilt med fantastiske musikere vi har sett live, som Nils Petter Molvær og Jon Balke. I tillegg omfatter samarbeids- og utgivelseslisten hans omtrent det som kan krype og gå av store norske og internasjonale jazzmusikere. Daniele di Bonaventura er en internasjonalt anerkjent bandoneonist som også har en lang merittliste, både med norske, italienske og andre internasjonale artister.

Om du (som vi) lurte på hva slags trekkspill han spiller (vi har så deilige diskusjoner på vei hjem!), er det faktisk ikke trekkspill - men noe helt annet. Nerd alert! Jeg har lest meg litt opp og det er en bandoneon (et?). Den og trekkspill er i samme instrumentfamilie (belginstrumenter). Men der et trekkspill henger i stropper over skuldrene og holdes mellom henda, støttes en bandoneon gjerne på knærne og de eneste “stroppene” er de som holder henda fast på knappene. Den har altså knapper (ikke tangenter) på begge sider og er “mer kvadratisk-ish”, og er visstnok mest populært i Argentina og Uruguay. Et typisk tangoinstrument.

Siden det ikke er trekkspill skal jeg ikke dra noen sammenligninger. Det hadde uansett vært forskjeller, for makan til vakre toner han lagde! Det var helt magisk! - Det er helt fantastisk hvordan to så lavmælte instrumenter kan gi så gigantiske lydbilder, sa jeg på vei hjem. Jazzkompisen er enig. Krapplakka fløyelsgardiner og "Flåklypa Grand Prix" (ikke kjørescenene, da) mente han. Krapplakka er for øvrig dagens nyord fra musicalkompisen.

Jeg havna ikke på "Flåklypa". Derimot så jeg Audrey Hepburn ("Breakfast at Tiffany's") på en fortauskafé på en perfekt vårdag i Milano. Eller Torino. På et litt vaklevorent bord står en kopp med glovarm espresso, solen har akkurat kommet opp over horisonten og disen begynner å lette. Audrey sitter der med sitt uendelig lange sigarettmunnstykke og solbriller som dekker halve ansiktet. Jeg skal la din fantasi fortsette den fortellingen.

Et annet stykke var perfekt til en sort-hvitt film av Fellini, med italiensk sjalusidrama av det mest glorete og skingrende slaget, purunge Gina Lollobrigida og Sophia Loren. Det er sjelden jeg får så gigantiske bilder i hodet til hver eneste tone som kommer fra scenen. Dette var virkelig fantastisk! Musikken lager de både hver for seg og sammen, og det var morsomt å høre forskjellene. En hyllest til Grieg ble det også. Passende musikk til dølahingsteslepp i Sikkilsdalen.

Andersen ba di Bonaventura si noen ord. “I'm sorry, I don't speak English and I don't speak Norway and I don't speak Italian but I have a bag of cd from shop because no one buys, eez very heavy, hope eez less heavy tomorrow!”. Det ble ikke noe kjøp på oss i dag. Så vidt jeg forsto møttes disse to for fem-seks år siden og har spilt litt sammen siden da, med litt pause i et par år naturlig nok, men nå har de vært i studio og det kommer skive snart.

Og den gleder jeg meg til. Særlig sistelåta de spilte i kveld. Den var fantastisk! Skulle gjerne gitt dere setliste og tittel på sistelåta for FYTTIKATTADENVARSÅBRA - men setlister på jazzkonserter har jeg skjønt at er hønsetenner. Så da håper jeg at Arild Andersen kan sende låtnavnet på epost til navnebror arild@puls.no, for den må jeg høre igjen.

Jazzkompisen og jeg var enig i at det ikke var så mye arktisk over musikken – med unntak av Flåklypa-bildene – men kanskje det er fordi vi er på vei ut av en evig lang vinter og lukten av espressoen på solvarmt bord frister mer enn noensinne? Varme og glede og sol, iblandet litt tradisjonelt, mye lyd mellom lydene, og stillheten spilte en vel så viktig rolle som de to instrumentene. I tillegg var det mikroskopiske lyder fra de to på scenen som bare underbygget det rause i musikken deres. De bittesmå detaljene som løftet alt fra magisk til monumentalt. Kontrabass og bandoneon, trenger ikke mer enn det.

Andersen takket italiensk kulturinstitutt for at de støttet denne miniturneen og di Bonaventura håpet han snart kunne komme tilbake. Vi takker og håper også, for dette var virkelig en aften av de sjeldne!

Og se så, om vi ikke får umiddelbar respons. Her har du Arild Andersen i e-post:

Hei Arild
Siri B ber meg i sin omtale av konserten i går om å sende deg en setliste... Så her er den

Marias sang. AA
Canto. DB
LÚltimo Addio. DB
Sheen. AA
The Root AA
Trodbrura AA
Lucia AA
Backé AA
Saturday AA
Preludio d´dinverno. DB
—
Ekstra
Dreamhorse. AA

Hilsen Arild

---

Del på Facebook | Del på Bluesky