Lydprøve med Trigger. Foto: Kjetil Valstadsve Lydprøve med Trigger. Foto: Kjetil Valstadsve

John Zorn: Bagateller i redusert form

Ikke bare er sjefen ute av spill, men artistfølget er redusert av streik og sykdom. Likevel fikk vi en høyst verdig Bagatelles-oppsetning onsdag.


John Zorn / Moldejazz / 20.07.22


Den gangen da jazzen booket artister i 2018, var John Zorns Bagatelles Marathon den store snakkisen. Bookingen utviklet seg etter hvert til en residens, som til slutt ble til dagens abstinens, men maratonen er fremdeles selve senterstykket i festivalen.

Ideen er enkel, men ambisiøs nok: 300 komposisjoner for live fremføring, skrevet i en kort periode i 2015, fremført av 14 forskjellige ensembler og artister, som hver får spille i en halv time. Og i 2018 var dette formodentlig helt gjennomførbart (tror jeg – hvem husker vel så langt tilbake?), men Kris Davis bommet på siste vindu i tid og rom, og John Medeski og Erik Friedlander ble som kjent forhindret. Julian Lage stepper inn som dagens John Zorn i Masada, og da er vi oppe i 10 av 14. Jaja. Det har skjedd verre ting!

Første pulje begynner med selveste Masada, som i denne sammenhengen for første gang ikke spiller Masada! Deretter følger Brian Marsella solo, og to kvartetter styrt av henholdsvis Mary Halvorson og Ben Goldberg. Men Halvorsons kvartett forekommer meg litt rustne på materialet, og steinansiktet Goldbergs rutinerte fremføring har tendenser til pliktløp.

Støyrockerne i Trigger avslutter denne delen med et helsikes spetakkel, for å si det enkelt. Bandleder og bassist Simon Hanes går umiddelbart inn i hypermodus og blir der til det er over. Selvsagt kan man spille bass med en barkrakk, hvorfor har ingen tenkt på det før?

Absolutt hørverdig, men likevel en liten nedtur fra New Masada Quartet.

Andre del løfter seg betydelig fra start med Nova Quartet, som ledes av Kenny Wollesen. Om det er fordi han er blitt husvarm i Molde, eller bare fordi han liker seg mye bedre på vibrafon, så er han uansett i merkbart større vigør her enn når vi ser ham bak trommene. Et flott sett som peker tilbake på jazzformatet Zorn ga ut mye av for 10 års tid siden.

For å gjenta det åpenbare: Gyan Riley og Julian Lage i tett samspill på akustiske gitarer er verdt hele jazzen i seg selv, åpenbart. Denne blandingen av ren kos og teknisk perfeksjon er det få andre som kan gi et publikum.

Brian Marsella Trio vender så tilbake i en kjapp seanse, før Peter Evans torturerer trompeten sin i en intens soloseanse.

Marc Ribot avslutter sammen med Trevor Dunn og Kenny Grohowski i et tungt, elektrisk og eklektisk sett. Tankene går tilbake til “Enigmata”, en grim og totalt fengslende utgivelse med Dunn og Ribot i samme tonelag. I denne utgaven er de supplert med trommer, som Kenny Grohowski betjener i rendyrket metall-stil.

Dette var antagelig en av de siste maratonene verden får sett, på overtid etter en pandemisk pause, så det var kjedelig å få dem redusert på denne måten. Det var også første gang man virkelig savnet konferansieren og fortelleren Zorn. Fra sykesenga i New York sender han varme tanker og er glad for at residensen tross alt fungerer så bra som den gjør, selv uten ham. Det er også litt rørende å se at den eneste musikeren han regner som utbyttbar er han selv! En hard regel i alle andre sammenhenger er at hvis en av musikerne i en konstellasjon ikke kan, så avlyses konserten.

Men jeg forestiller meg at han ville ha rammet inn opplevelsen i en større kontekst og skapt mer feststemning, om han hadde vært her. For det er en fest, vi er kanskje bare blitt for godt vant. Og vi regner med, nei forventer, å bli totalt ødelagt av en ad-hoc Electric Masada i helspenn på residentens siste dag. Mer om dette i morgen!


Del på Facebook | Del på Bluesky

Moldejazz 2022 - plusser og minuser

(23.07.22) Moldejazz 2022 er historie. Hvordan gikk det? Både bra og dårlig.


Break of Day in Molde - 2022

(22.07.22) Jeg kommer fra en nydelig morgengry-konsert med Harpreet Bansal Band. Dette er jazz god som noe annet!


Elektrisk Masada: Alt nytt er nytt igjen

(22.07.22) Velkommen til New New New Electric Masada! - annonserer Brian Marsella stolt i det festivalens siste residentkonsert bryter løs på Storyville.


Molderosen til Hogne Bø Pettersen

(21.07.22) Vel fortjent - Molderosen til Hogne Bø Pettersen


Jazzintro: Joakim Rainer Trio

(21.07.22) 150.000 er ingen sum å kimse av. I tillegg venter en landsomfattende turné i regi av Norsk Jazzforum.


Hvilket vokaltalent - fra Stryn!

(20.07.22) Hun skriver sine egne tekster og spiller i et band som skriver sine egne låter - og hun har bemerkelsesversdig god formidlingsevne. Merk deg navnet - Anita Gjørven.


1 million til Trygve Waldemar Fiske

(20.07.22) Det deles faktisk ut penger i Molde - i år til og med til en nordmøring. Bassisten og komponisten Tryge Waldemar Fiske stakk i går av gårde med 1 million som årets jazz-stipendiat.


New New Masada Quartet Trio: Ånden som leverer

(20.07.22) Så var det klart: Molde må klare seg uten John Zorns nærvær – en Artist in Residence in absentia – og det går strålende!


Den mystiske fantomresidenten og lagånden som går

(19.07.22) Med Zorn for anledningen i de høyere sfærer og/eller luftlag - se vår nyhetsavdeling! - sto første dag av John Zorns residentskap opp i mystikkens tegn.


Prisvinner med avtaleboka full

(19.07.22) Du kan merke deg navnet, like godt først som sist. For dette landet svømmer ikke akkurat over av vokaltalenter på jazz-området. Liv Ellen Rønning.


John Zorn kommer ikke til Molde

(19.07.22) Det har vært noen humper i veien for Molejazz i år. Og i dag kom en bortimot uoverstigelig hekk: John Zorn - Arist in Resience - har blitt sjuk, og kommer ikke til Molde.


Årets COOLESTE konsert - i hvert fall i Molde?

(19.07.22) Ja, jeg veit det er tidlig. Dag 1 av festivalen. Men veldig mye coolere enn Cecile McLorin Salvant blir det neppe.


Molde: Jazz og utenrikspolitikk?

(18.07.22) Moldejazz 2022 ble i dag åpna på tradisjonelt vis. Med andre ord - veldig mye svada fra talerstolen.


John Zorns «Nove Cantici» åpner Moldejazz

(08.12.21) John Zorn, Årets Artist In Residence i Molde, er klar med hele åtte konserter.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.