Beck & Depp: Skulle vært en skikkelig kul, rocka, rå EP
Etter konserten på Sentrum Scene sist lørdag og diverse halvråtne anmeldelser av både konsert og låter, kan den mest erfarne anmelder være bekymret for at dette spiller inn på anmeldelse av ei skive. Jeg var absolutt ikke enig med anmeldere som slakta konserten, og da skiva skulle anmeldes hoppet jeg på. Fristelsen etter konserten var for stor til å la muligheten gå fra meg!
Løsningen ble å sette skiva på repeat på lavt volum til den begynte å krype inn i ryggmargen, så øke volumet til den tok over kroppen. Sommer er luketid, og det er alltid morsommere å luke til musikk. Ikke minst er det viktig med bra musikk når man kjører bil, og da jeg kjente det nappa i dansefoten og rattet ble pseudotromme var det på tide å guffe opp volumet.
«18» starter med klassisk Jeff Beck. Det er ganske sprekt å åpne med en instrumental, men «Midnight Walker» levner ingen tvil om at dette er ei Beck-skive. Han har vært en av verdens beste gitarister i over 55 år, og har ikke tenkt å gi seg med det første.
Neste låt er Killing Jokes «The Death And Resurrection Show» (2003). Første kommentaren på originalen på Youtube er «Denne sangen burde vært forbudt under bilkjøring», og coverversjonen er nesten farligere. Det er ikke akkurat første gangen jeg og Mimi (snerten liten Alfa Romeo) har hoppa litt bortover veien når rockefoten blir for ivrig. Om noen var i tvil: Johnny Depp kan synge. Han er til og med flink. Og på ei låt som dette låter han knallbra.
Coverlåter er vanskelige og jeg er garantert like sær på det som de fleste andre, om ikke verre. Noen låter – som «Ziggy Stardust» – der har ingen sjans til å lage noe like bra som originalen i mine ører. Bauhaus sin er god, men det er ingen som overgår originalen. Dette er mer Johnny Cash som gjorde «Hurt» til sin egen: Beck og Depp har faktisk greid å ta ei bra låt og lage den enda bedre. Gitaren til Beck synger, og låta er blitt tøffere av det - og Depps stemme er rå her. Første låta som havner på spillelista.
Så går vi rett over i et roligere tempo. De første gangene jeg hørte skiva var det nesten litt irriterende – jeg hadde nok satt sammen skiva helt annerledes – men det funker faktisk ved den optimale gjennomlyttingen (dvs. sol, svette, endeløse blomsterbed og trillebår full av ugras). Det er kult, hele skiva er et virvar av genre. Kreativt kaos. «Time» er kanskje en av de svakeste låtene. «Oooooh I love you» blir litt for power ballady, men gitarsoloen til Beck redder den fra å være noe man bare hopper over ved gjennomspilling.
«Sad Motherfuckin' Parade» er Depps første låt, en liten, morsom perle for oss som liker litt mer avant garde musikk. Her beviser de at låter kan være beinharde selv med et ganske nakent lydbilde, og låta bæres helt og holdent av vokalen til Depp og Becks gitar. En annen tekst hadde nok gjort seg, men personlig har jeg hørt verre og kjedeligere - og det har vært nok av spekulasjoner om bakgrunnen til teksten.
«Don't Talk (Put Your Head On My Shoulder)» - en ny instrumental. Jeg er litt usikker på om disse er tatt med for å tekkes Becks publikum eller for å poengtere at dette er hans skive? Denne kunne de med fordel droppet. Den fremstår mest av alt som pausemusikk, og er den første kjedelige låta.
Depps andre låt er «This Is A Song For Miss Hedy Lamarr», en ode til kvinnen som ble behandlet som «just a pretty face» (i mellomkrigstiden var det som kjent ingen kvinner som var både smarte og vakre). I ettertid har hennes oppfinnelser blitt brukt som basis for WiFi og Bluetooth. At Depp på denne måten hedrer henne posthumt er veldig hyggelig, ikke minst er introen en fantastisk hyllest til Bowies Major Tom.
«Caroline, No» er en ny instrumental og denne er bare kjedelig. Instrumentalene blir for like og gir ingenting til skiva, tvert imot, det hadde vært bedre å kutte dem ned eller at Beck heller brukte gitartalentet sitt på andre låter der han virkelig kan skinne.
«Ooo Baby Baby» hadde nok passet bedre inn på soundtracket til «Dirty Dancing», men hadde ikke overgått Swayzes «She's Like The Wind». «What's Going On» er marginalt bedre enn på konserten, men selve låta synes jeg er ufattelig kjedelig og ihjelspilt. Jeg hadde foretrukket en middels versjon av «Smoke On The Water». Dette ble første låt som havnet på «hoppe over»-lista.
Så var det dette med coverlåter, da. Ved siste opptelling var det 60+ band som har covra «Venus In Furs», og det er ingen som har vært i nærheten av Velvet Underground. Ting man gjør når man er syk og kjeder seg; sjekke ut alle coverversjoner av den udødelige klassikeren, og det var ingen som var i nærheten. Nada. Ingen har vært bra nok for meg. Prinsessa på erten-tendenser her, mange har prøvd seg med «Denne liker du!», og jeg har i grunnen brånekta. Litt på trass, skal innrømme det. Skal ikke ha noe av at noen overgår Reed og gjengen. Defaulten er at det faktisk er tilnærmet umulig.
Og versjonen til Beck & Depp har jeg sett bli slakta. Av flere journalister, i flere kontinenter. Det lover sjelden godt, så jeg stålsatte meg før første gjennomlytting. Forventa blødende ører og sto klar til å nappe ut kontakten. Nei, det er ikke alltid man greier å lytte til noe med objektive sanser.
Jeg trenger kanskje ikke skrive det engang? Skivas desidert beste låt. Magisk. Akkurat så sexy og forførende som originalen er, perfekt seig og tung og deilig og «må bare spilles ÉN gang til» og plutselig har det gått en time. Det er nesten så jeg glemmer at det kommer flere låter etter, men for å være ærlig er de ganske forglemmelige.
«Let It Be Me» er motsatsen til «Sad Motherfuckin' Parade». Depp viser at han kan synge sårt og søtt, men det blir for kjedelig. Vi nærmer oss overdose på rolige sanger, og heller ikke «Stars» hjelper. Den er bra og det er ingenting galt med den, vi har bare hørt den for mange ganger allerede.
«Isolation» er en Lennon-låt. Man trenger ikke være stor Lennon-fan for å høre det. Og ja, dette blir ei god avslutning på ei ekstremt ujevn skive.
Så hva skal man si om dette samarbeidsprosjektet? På konserten var det tydelig at de to har det moro når de spiller sammen, og de har med seg dyktige musikere. Jeg syntes faktisk det største problemet med konserten var alle som var der kun for å se Johnny Depp, ikke høre han, og som ødela med nonstop skravling fra alle kanter.
Men det blir for mye instrumentaler, som i denne sammenhengen blir gjentagende og irriterende pausemusikk som ødelegger for kontinuiteten. Jeg skal ikke kalle det muzak, for det er for bra teknisk og musikerne er solide. De funker delvis hvis man spiller høyt og bruker det som arbeidsmusikk til hagearbeid i sola, men hvor ofte gjør man det?
Ei skive full av låter som «Death And Resurrection Show», «Hedy Lamarr» og «Venus In Furs» hadde jeg kjøpt uten å lure på det. Selv «Sad Motherfuckin' Parade» er bra i forhold til resten. Dessverre virker det som om mesteparten av «18» er fyllmusikk – eller kanskje Beck vil vise at han fortsatt kan spille? Jeg er litt usikker.
Jeff Beck overbeviser om at han fremdeles kan spille gitarfletta av de fleste uansett genre, og Johnny Depp kan faktisk synge. Om det blir flere utgivelser håper jeg de dropper instrumentalene og balladene, uten dem hadde dette vært en bra EP. Den funker som arbeidsmusikk, men ved gjennomlytting faller de fleste låtene gjennom. De er kjedelige og intetsigende.
Jeg fikk dog stillet nysgjerrigheten. Det låt veldig mye bedre i studio enn live. Jeff Beck og Johnny Depp funker sammen, og sistnevnte kan nok fullføre en god konsert med litt mer trening. De burde bare holdt seg til de mer rocka låtene, det er da det låter bra. For min del havner fire av låtene på ei spilleliste - og så kan jeg late som om dette er en skikkelig kul, rocka, rå EP.
Del på Facebook | Del på Bluesky