Jeff Beck - svever et sted over regnbuen

Jeff Beck (f. 24. juni 1944) - en høyst levende gitarlegende. I kveld spiller han i Oslo. Her har du nyttig bakgrunnsstoff, enten du skal på Sentrum Scene eller må friste tilværelsen annensteds.

Jeff Beck

Av Pål Bodin // 02.07.22

---

«Strat’en min er en annen arm, den er en del av meg. Den føles ikke som en gitar i det hele tatt. Den er et redskap som er min stemme. En Les Paul føles som en gitar og jeg spiller annerledes på den og låter for mye som en annen. Strat’en blir umiddelbart min, så det er derfor jeg har sveisa meg til den. Eller den har sveisa seg til meg, en av delene.»
- Jeff Beck til David West i Musicradar. Desember 2021

Det har vært og er mange flinke gitarister her i verden, men kun noen ganske få er unike. Jimi Hendrix var én, Jeff Beck er en annen.

Becks hovedfokus har neppe vært på kommersiell suksess. Om vi regner om sådan suksess i kroner og øre, eller dollar i dette tilfellet, finner vi at mens hans samtidige som f. eks. Eric Clapton og Jimmy Page er verdt henholdsvis 450 millioner og 180 millioner USDollar, er Beck verdt lusne 18 millioner. Man greier seg jo med det óg, men det er jo en viss forskjell, da.

Nei, Becks fokus er nok på musikken – og biler, såkalte “hot rods”, som han mekker på og koser seg med. Han utga til og med ei bok om det, «Beck 01» heter den, den kom i begrensa signert opplag, og du kan få den brukt for en skarve tusenlapp, britiske pund, altså. Det blir ca. 12.000 kroner pluss frakt på GBP 16,50. Ingen moms. Det er bøker fritatt for.

En Fender Jeff Beck signaturmodell kan du visst få for 35.000 kroner, ser jeg.

Beck har hatt én single-hit. Den heter “Hi Ho Silver Lining”, hadde Beck på gitar og sang (det har hendt at han har sunget litt i gamle dager), John Paul Jones (Led Zeppelin) på bass, Clem Cattini (The Tornados, men mest kjent som studiomusiker) og Rod Stewart på støttevokal. Beck har beskevet sitt forhold til låta som å ha et rosa toalettlokk hengende rundt halsen resten av livet (Kate Mossman, New Statesman). Becks første soloinnspilling, “Beck’s Bolero”, innspilt ti måneder før/under Yardbirds-perioden, eller muligens dagen etter, havna på B-sida. Låta er skrevet av Jimmy Page, sannsynligvis med god hjelp fra Beck, og med Jimmy Page, Keith Moon, John Paul Jones og Nicky Hopkins i studio, og er regna som det første forsøket på det som skulle bli Led Zeppelin.

Det hele begynte dog da Beck var seks år gammel og hørte Les Paul spille “How High The Moon” på radioen. Han spurte mora hva det var, og fikk til svar at det var en elektrisk gitar og bare triks. “Det er for meg”, sa Beck. Seinere blei Cliff Gallup, hovedgitarist med Gene Vincent and The Blue Caps, en favoritt, fulgt av B.B. King, Steve Cropper og Lonnie Mack, “en rock-gitarist som blei urettferdig oversett og som hadde stor innflytelse på ham og mange andre”. Mack regnes for øvrig av mange som den første som spilte det som blei hetende blues-rock.

Beck lærte seg å spille på en lånt gitar og gjorde også diverse forsøk på å bygge sin egen, først av sigarbokser, en gjerdestolpe med påmalte bånd og med kontrollvaiere for modellfly som strenger. Han fikk etter hvert spille med flere band, det mest kjente var Screaming Lord Sutch and The Savages i 1962. I 1965 blei Beck rekruttert til The Yardbirds som erstatning for Eric Clapton, på anbefaling fra barndomskameraten Jimmy Page som var gruppas førstevalg. Page erstatta Beck etter 20 måneder.

Etter å ha fått sparken fra The Yardbirds, danna Beck The Jeff Beck Group med Rod Stewart på sang, Ronnie Wood på bass, Nicky Hopkins på piano og Aynsley Dunbar på trommer. Sistnevnte blei seinere erstatta med Micky Waller. Gruppa ga ut to album, “Truth” i 1968 og “Beck-Ola” i 1969. “Truth” solgte bra, “Beck-Ola” litt mindre. Etter dette blei gruppa oppløst og Beck skada hodet sitt i en bilulykke.

Om hvordan han kom til å jobbe med Rod Stewart, har Beck fortalt at han var nedfor. Dama hadde gått fra ham, Hendrix hadde dukka opp og “smørt alle utover gølvet” (med spillinga si), og han hadde blitt uvenner med The Yardbirds. Det var en drittmandag. Han gikk på pøbben, hørte på litt Motown, så opp - og rett ved hang det en fyr over en øl. Beck sa, “Hei kammerat, er alt i orden?”. Fyren så opp og det var Stewart. Beck sa, “Vi er begge føkka, hva om vi slår oss sammen og får oss et band?” Stewart sa, “Hvis du mener det, skriv nummeret ditt på denne papirlappen.” (Henta fra et intervju med Beck i Musicradar.)

I 1971 var han tilbake igjen med albumet “Rough And Ready”. The Jeff Beck Group besto foruten Beck nå av Bobby Tench (vok), Max Middleton (piano og tangenter), Clive Chaman (bs) og Cozy Powell (tr). Denne besetninga ga også ut “The Jeff Beck Group” med en av Becks gamle helter, Steve Cropper, som produsent. Etter dette slo Beck seg sammen med Tim Bogert og Camine Appice og ga ut “Beck, Bogert & Appice”. Albumet inneholder Becks versjon av Stevie Wonders “Superstition”. Beck hadde bidratt sterkt til Wonders originalversjon. Et live-album, “Beck, Bogert & Appice Live In Japan”, innspilt i 1973, kom ut i 1975.

Etter å ha hørt (Beatles-produsenten) George Martins produksjon på The Mahavishnu Orchestras album “Apocalypse” hyra Beck ham for sitt neste solo-prosjekt, det alt overveiende instrumentale albumet “Blow by Blow” (1975). Albumet blei en suksess, og havna høyt oppe på listene. Beck spiller fortsatt Stevie Wonders “Cause We’ve Ended As Lovers” fra dette albumet på konserter.

Fortsatt med George Martin som produsent slapp Beck “Wired” (1976), også dette albumet en stor suksess. Beck hadde funnet jazz-rock, Jan Hammer og Narada Michael Walden.

Albumet “Flash” fra 1985 blei produsert av Nile Rogers og inneholder ei låt med gamlekompisen Rod Stewart, Curtis Mayfields “People Get Ready”, som blei en hit.

“Jeff Beck’s Guitar Shop” kom i 1989. Både dette albumet og “Flash” vant Grammy for “Best Rock Instrumental Performance”. Terry Bozzio, mest kjent fra Frank Zappas band er med som trommeslager og produsent.

“Frankie’s House”, et samarbeid med Jed Leiber med musikk fra en australsk mini-serie om fotojournalistikk i Vietnam, kom i 1991. Absolutt hørbart.

“Crazy Legs” (1993) er et hyllestalbum til Gene Vincent and His Blue Caps med særlig vekt på Becks gamle helt, før nevnte gitarist Cliff Gallup.

Albumet “Who Else!” (1999) introduserte elektronika og tekno blanda med Becks bluesbaserte jazz-fusion og samarbeid med gitaristen Jennifer Batten som ei stund turnerte med Beck. Låta “Brush with the Blues” dukker fortsatt opp på Becks konserter. Batten er fortsatt med på “You Had It Coming” fra 2001 som også introduserte Imogen Heap som sanger. Albumet var en suksess og låta “Dirty Mind” ga Beck hans tredje Grammy for “Best Rock Instrumental Performance”. Sin fjerde fikk han for “Plan B” fra albumet “Jeff” to år seinere.

Var du ikke Jeff Beck-fan før, måtte du bli det da dobbel-CD-en “Emotion & Commotion” kom ut i 2010. Hadde det gått an å spille høl i CD-er, hadde det vært høl i min. Suverent gitararbeid, 64-personers orkester, Imelda May, Joss Stone og Olivia Safe på vokal, Tal Wilkenfield og Pino Palladino på bass og Vinnie Colaiuta på trommer m.fl., “Corpus Christi Carol”, en julehymne fra tidlig 1500-tall, nå kreditert Benjamin Britten, Harold Arlens “Over the Rainbow”, Screamin’ Jay Hawkins’ “I Put a Spell on You”, “Elegy for Dunkirk” av Dario Marianelli fra filmen “Atonement” og Giacomo Puccinis “Nessum Dorma”. Sistnevnte fikk Grammy for “Best Pop Instrumental Performance», “Hammerhead” (Beck/Jason Robello) fikk nok en Grammy for “Best Rock Instrumental Performance”. Har du den japanske versjonen får du med deg “Poor Boy” (“Poor Boy Blues”/”Poor Boy, Long Ways From Home”), en av verdens eldste bluessanger, sunget av Imelda May og Arthur Hamiltons “Cry Me a River”. “Corpus Christi Carol” er ofte på setlista. Albumet er et mesterverk.

Fra storslagne greier til det mer enkle med Becks hittil siste utgivelse, albumet “Loud Hailer” fra 2016. Bakgrunnen for albumet skal være at Beck traff gitarist Carmen Vandenberg og vokalist Rosie Bones fra gruppa Bones UK som inviterte ham til å komme og se dem. Han oppdaga at Vandenburg virkelig kunne spille og at hun hadde Buddy Guy som favoritt og blei overraska over at ei jente i begynnelsen av 20-åra i det hele tatt visste hvem han er. Da hun nevnte Albert Collins var det gjort. De dro til Becks hus og ved hjelp av noen kasser Prosecco blei det laga musikk og tekster. Ingen stor kommersiell suksess, men det er ingen dårlig plate.

15. juli kommer albumet “18” med Beck og Johnny Depp. Albumtittelen henspiller på alderen de følte seg hensatt til da de begynte å lage musikk sammen. Éi låt, John Lennons “Isolation” har allerede vært ute ei god stund, andre, som Depps “This Is A Song For Miss Hedy Lamar”, Dennis Wilsons “Time”, Brian Wilsons “Caroline, No”, Marvin Gayes “What’s Going On” og Killing Jokes “The Death And Resurrection Show” er blant dem du kan finne om du søker litt.

Johnny Depp har for øvrig et band med Alice Cooper og Joe Perry m.fl., kalt Hollywood Vampires.

Jeff Beck har gjort mye mer enn det jeg har lista opp her. Innimellom albumutgivelser har han spilt med alle som betyr noe, og noen som kanskje ikke betyr fullt så mye. I hvert fall for allmennheten, men ikke for Beck. Beck vil lage fin musikk og finner han noe han kan gjøre noe med, gjør han det.

For lenge sia, i 1967, ville Pink Floyd ha Beck som erstatter for Syd Barrett, men ifølge Nick Mason turde ingen av dem å spørre. To år seinere ville The Rolling Stones, etter Brian Jones’ død, ha ham. Jeg vil være evig takknemlig for at ingen av delene blei noe av. Vi trenger Jeff Becks skaperkraft uten hindringer.

Her har du hele konserten fra Birmingham, 6. juni:

SETLIST
00:00 This Is A Song For Miss Hedy Lamarr
04:45 Isolation
09:25 Time / Completely Free
13:15 What's Going On / Funky Nation
17:55 Let It Be Me
23:03 Little Wing
26:05 The Death And Resurrection Show
31:54 A Day In The Life

THE BAND
Jeff Beck: Lead Guitar
Johnny Depp: Vocals & Rhythm Guitar
Rhonda Smith: Bass Guitar
Robert Adam Stevenson: Keys
Vanessa Freebairn-Smith: Cello
Anika Nilles: Drums

---

Del på Facebook | Del på Bluesky