En strålende Jeff Beck - i tvilsomt selskap

Det har blitt mye «mas» etter at vi ikke anmeldte Jeff Beck live. Derfor.

---

Jeff Beck, Johnny Depp / Sentrum Scene / 02.07.22

Av Arild Rønsen // 05.07.22

---

Om du scroller nedover på sidene våre, finner du fyldig forklaring på denne forsinkede konsertanmeldelsen.

La meg da også begynne med noe så usedvanlig som å blande meg opp i andre avisers anmeldelser. Sigrid Hvidsten, kulturredaktør i Dagbladet, mener Jeff Beck for mange «er en mann som først og fremst lager heismusikk med gitar».

Og hør på dette – nå handler det om samarbeidet med Johnny Depp: «Nå står de der på scenen, i et sedvanlig tåfisluktende Sentrum Scene, og skrangler av gårde som om de spiller i kjelleren på en alkispub … Det er, ikke overraskende, en eneste lang gitarrunk. Bare avbrutt av litt bassrunk og litt trommerunk.»

Hva i all verden betyr dette? Hva har tåfiser og alkiser med Beck og Depp å gjøre? Og bass- og trommerunkinga ble altså utført av de fantastiske musikerne Rhonda Smith (bass) og Anika Niles (trommer).

Smith er mest kjent for sitt samarbeid med Prince, men har ellers levert sine tjenester til blant andre Chaka Khan, Beyoncé, Erykha Badu, Lee Ritenour og Terry Lyne Carrington. Og Anika Niles? «#1 Rising Star» i tromme-spesialist-magasinet Drum i 2015!

Dette er altså musikerne som runka rundt på scenen med Jeff Beck! Det er vanskelig å finne ord for å beskrive denne typen respektløshet.

Så hvorfor var Dagbladets kulturredaktør på Sentrum Scene? Hun skriver det sjøl: «Vi hadde ikke vært her om det ikke var for rettssaken», altså den mot ekskona Amber Heard. Enklere er det strengt tatt umulig å få det beskrevet, fra avisas egen kulturredaktør – Dagbladets fall fra et respektert kulturorgan til lettkjøpt kjendispresse.

Konserten var delt i to. Tre kvarter med Jeff Becks kvartett, en drøy halvtime med Johnny Depp som femte hjul på vogna. Første del var briljant. Jeff Beck er en mester i å la gitaren låte som om han var vokalist. Hvem tør gå løs på Giacomo Puccinis legendariske arie «Nessum Dorma», som gitarsolist – hvis du ikke heter Jeff Beck?

Men i bunnen for alt Jeff Beck gjør, ligger musikksjangeren som kalles blues. Noen mener han er «for flink», en i mine øyne smått utrolig påstand. I hvilket yrke – annet enn i musikken, da – blir man «for flink»? Jeff Beck er en ekvilibrist på gitar, og i min bok kan det aldri komme til å telle negativt.

Som du vel for lengst har oppfatta, gjør både trommeslager og bassist en utmerka figur. Det samme gjelder keyboardisten Robert Stevenson, som - når han vil - låter som et symfoniorkester.

Kvartetten som utgjør Jeff Becks band låter strålende. Til fingerspissene korrekt. Sylskarpt – i pakt med bandlederens «sirkelsag-gitar».

Johnny Depps avdeling er ujevn – og når jeg sier det sånn, så befinner jeg meg i det velvillige hjørnet. John Lennon ville ikke vært imponert, verken over «Isolation» eller «A Day In The Life». Killing Jokes «The Death & Resurrection Show» er et klart høydepunkt, mens Marvin Gayes «What’s Going On» er full krise – det høres ut som om vokalisten ikke helt veit hvilken låt han skal framføre.

Alt i alt, en opplevelse – det å ha sett Jeff Beck live. En blanda erfaring, må det dog være lov å legge til.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky