Pogo Pops: Pur pop i indie-sjangeren

De må ha kost seg i studio. For dette låter frisk, vitalt, forløsende.


På 90-tallet var Pogo Pops synonymt med lekre, lettbeinte poplåter. Med låter som “The Great Fall”, “Man Inside My Head” og “Crash” inntok de den norske musikkscenen og satte dype spor etter seg.

I 2017 feiret de 30 år som band, og i år er det 30 år siden debutalbumet «Pop Trip». Bandet ga ut fire album på like mange år før de pakket sammen og hadde en lang pause. I 2006 var de tilbake, og deretter har det kommet nye album med jevne mellomrom. Trioen er nå klar med sitt åttende studioalbum, fem år etter “Love Is The Greatest Compass”.

Albumet åpner friskt med tittelsporet, en låt som pumper avgårde med et herlig driv. Allerede her er det klart at bandet har inntatt et utvidet musikalsk uttrykk. Det fortsetter med “Maybe It Was Just A Dream”, en låt som fester seg raskt og blir sittende. Med synth, lette gitarer og klimpring på tangentene svinger det over hele linjen.

“Dancing To The Beat Of My Heart” er en klassisk pop-låt med flerstemt sang og lette pop-rytmer. En låt som får foten til å små-rykke.

Bandet drar det ned med den stillfarne og korte «Fall Into You», kun vokal og gitar. Før den nesten episke “My Mind Is Like A Radio” strømmer ut av høyttalerne. Her byr bandet på musikalsk genialitet. Låten bygger seg opp og enda mer opp, lydbildet vokser hele veien og det låter stort. “Things That We Did” byr på lette bossanova-rytmer, nesten florlett stepper låten av gårde.

Hammersland, Krüger og Hamre har blitt eldre og soundet former seg med alderen. Fortsatt hører man glimt av lette poptoner, som i “The Echoes Of The Day”, men soundet på albumet har blitt mer voksent enn for 30 år siden, låtene er ikke like kjappe som før. Hammersland er en høyst oppegående låtsnekker, og han leverer så absolutt her. Tidvis er låtene mer innfløkt enn tidligere, instrumenteringen spenner bredere, lydbildet har mer fylde og pondus.

Hammerslands stemme bærer godt og låter tøft, tidvis diskes det opp med flerstemt sang, noe som kler lydbildet til Pogo Pops meget bra. “Daylight” byr på pur pop i indie-sjangeren. Lydbildet er friskt og forløsende. Dette bandet må ha kost seg i studio.

Pogo Pops anno 2022 låter revitalisert og klar for nye eventyr.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Og inn fra skogen kom - Pogo Pops!

(12.06.22) Hva heter det beste britpop-bandet i Norge? Pogo Pops!


Pogo Pops er i gang igjen!

(28.03.22) Komposisjonen lukter David Bowie. Men Pogo Pops ...? Det låter selvfølgelig britpop.


Pogo Pops: Blod, svette og halvfullt hus

(22.11.10) (Bergen/PULS): Pogo Pops har ikke like ofte konserter lengre, og lokalene blir mindre og mindre. I helgen hadde de en opptreden i Fana Kulturhus i Bergen, og bandet skulle få vise seg frem på hjemmebane. Salen var knapt halvfull av forventingsfulle fans, som alle husket trekløveret fra det glade 90-tallet.


Pogo Pops: Å du herlige 90-tall..!!

(04.12.09) (Oslo/PULS): Frank Hammersland anno 2009, mine damer og herrer. Og hans gullstrupe har ikke blitt en dag eldre. Ei heller innehaveren, og sine like energiske rockere ved hans side. På John Dee onsdag var det 1993 "all over again", og det var helt nydelig!


Pogo Pops: Where The Action Is

(18.09.09) Tre år etter at de oppsummerte sin kritikerroste karriere, finner Frank Hammersland det for godt og også se fremover med Pogo Pops. 13 år etter "Surf" har tiden stått passelig stille for trioen, og "Where The Action Is" byr på mye flott.


Utrolig gøy på Garage!

(15.05.00) BERGEN (Puls): 10 år er såvisst ingen lavalder for en rock-café! Vi svinger seidelen, og gratulerer Garage! Og hvilken fest stelte de ikke i stand; Pompel And The Pilts, Pogo Pops og Barbie Bones! Back to the nineties!


Barbie Bones! Pogo Pops! Garage!

(26.04.00) Rockpuben & Rockklubben Garage i Bergen feirer sitt 10 års jubileum! Vi gratulerer! Og kan melde om litt av et jubileumsprogram: Publikum får oppleve fullstendig gjenforente utgaver av Pompel & The Pilts, Barbie Bones og Pogo Pops!


Pogo Pops tapte prinsippsak

(23.03.00) Pogo Pops tapte rettssaken i Oslo Byrett mot sin tidligere manager og booking-agent Petter Sandberg. Dommen blir etter all sansynlighet anka.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.