Sigrid - superpop, eller middle of the road +?
Potent poprock hele veien. Men det er bare sjelden Sigrid virkelig glitrer.
Åpningssporet «Burning Bridges» er helt OK – ikke så reint lite Abba, faktisk. Men vi må faktisk helt til midten av albumet før vi finner noe som sier «pang». Ikke som i «Don’t Kill My Vibe» fra «Sucker Punch» (2019), for sånne sanger kommer jo ikke med et kvarters mellomrom. Men likevel.
«Mistake Like You» har dette litt evigvarende over seg. En smått overlessa ballade? Jeg liker den – og den følges av albumets eneste innertier. Sigrid får duettfølge av Oliver Sykes, vokalisten i Bring Me The Horizon, og dette er – ja, saker! Her lukter det faktisk litt Alicia Keys.
Sigrid behandles fortsatt ofte som ei slags «jentunge» i ferd med å innta pop-tronen. Hun har fylt 25, og – for all del – hun er en fremragende representant for norsk og internasjonal popmusikk! Jeg retter derfor en høyreist pekefinger mot alle de intetanende som mener at alt var mye bedre før, gjerne med tillegg at «i dag er det bare å trykke på en datamaskin».
Sånn er det ikke. Teknologien har ikke fjerna det helt essensielle elementet i musikkproduksjon – evnen til å komponere.
Hvorfor kom jeg inn på dette med alder? Jo – da The Beatles ga ut «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band» (1967), var Paul McCartney og John Lennon henholdsvis 24 og 26 år gamle. Og dette var bandets åttende album …
Jeg liker Sigrid, men noen av superlativene fortjener kanskje å settes i historisk relieff?
Så begår jeg en feil om jeg ikke framhever «Thank Me Later». Hun henter noen promille fra Disneys «Frozen». Men der den sangen kanskje med rette kunne sies å være plagiat av «Let It Be», er Sigrids låt pur og genuin pop-musikalsk glede!
Del på Facebook | Del på Bluesky