Vamp i Domkirken - en perfekt match

Mange av sangene til Vamp låter som salmer, i hvert fall når de framføres i omgivelser som Oslo domkirke. Denne konserten ble en stor opplevelse.

---

Vamp / Oslo domkirke / 21.11.21

Av Arild Rønsen // 22.11.21

---

Orkesterleder Øivind Staveland innleder det hele a capella, helt aleine. Ja, som en salme. På scenen framstår han ellers som en slags Peer Gynt, som vel ikke hadde nestekjærligheten som sitt fremste talent? Men Staveland funker på scenen, korrekt antrukket i dress – og med en fiolin som ofte lyder så dypt nede i registeret at den kan forveksles med en cello.

Vamp feirer sitt 30-årsjubileum, og gjør det med bravur. De framstår som en enhet, nærmest som en institusjon – til tross for at de har bytta vokalister omtrent som folk flest skifter underbukse. Fellesnevner for alle involverte, også de som ikke opptrer som vokal-solister: De er dritflinke til å synge!

Det vrimler alltid av diverse instrumenter når Vamp opptrer. Fele, fløyte, torader, orgel, piano, små og litt større trommesett, gitarer i alle fasonger – skimta jeg også en bassklarinett? En «elektronisk» kastanjett kan også gjøre susen som rytmeinstrument.

Er det lov å klappe i kirken? Ja, det er det – selv om det aldri blir «full fyr i teltet» i Domkirken. Responsen betyr ikke at folk ikke er fornøyd, heller tvert i mot. Det er vel bare sånn at det norske kirkerom ikke har for vane å bli omgjort til svart messe i Wisconsin.

De spiller sine fineste sanger, og faktum er at de kunne valgt fritt fra hele sin katalog. Vamp er hel ved, tvers gjennom. De avslutter med «Månemannen» og «Tir n’a Noir» - klassikeren som på sitt vis er like fin som «My Heart Will Go On» fra «Titanic»-lydsporet. Og ja – det er noe keltisk over Vamp; fra Haugesund ser man gjerne vestover.

«Smak av salt», synger de. I Oslo domkirke smakte de mer som smørklumpen midt i den deiligste av alle nydelige tallerkener risengrynsgrøt.

Takk, og amen.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky