Frank Zappa for president!

To og en halv time med Frank Zappa live. Ikke ett minutt for mye. Legendarisk bra.


Frank Zappa (1940-1993) er en legende i musikkhistoria. Han døde dessverre bare 52 år gammel, men rakk å sette navnet sitt på sånn rundt regna 50 album. Vi trenger ikke gå lenger enn til vår egen historie for å illustrere hvilken betydning denne mannen hadde. Da Hennie Onstad-senteret etter Zappas død arrangerte en rein Zappa-utstilling, produserte PULS et ekstranummer – 24 sider, bare om Zappa.

Mange vil si at mannen var «gal», men alle vil si det i aller beste mening. For Frank Zappa var alt lov. Han vridde og vrengte på alt som var å finne av livets vedtatte sannheter, først og fremst i musikken. I Norge ble han for et stort publikum først og fremst kjent gjennom singelen «Bobby Brown (Goes Down)», en fin poplåt med en mildt sagt vågal tekst. NRK kjørte den på tung rotasjon, og de som bestemte i statskanalen på den tida kan umulig ha forstått at sangen handler om homosex, «golden shower» og SM-sex.

«Bobby Brown» gikk klar av sensuren, liksom Lou Reeds «Walk On The Wild Side». Mens solidaritetssanger for Palestina fikk merkelappen «kontakt din overordnede». En kuriositet i ettertid, må det være lov å håpe.

Frank Zappa var hovedsakelig en utøver og komponist innen rockemusikken. Men veldig mye mer. Han leverte klassisk musikk, og tok rocken sjumilssteg i retning jazz. Hans musikalske reise har det meste til felles med det vi skreiv om Jaga Jazzist og Chicago i går.

Ta for eksempel «Pound For A Brown». Den er å finne på dette albumet. Jeg hørte den først på «Zappa In New York» - et live-album som ble innspilt i 1976, men først utgitt i 1978. La meg bruke ungdommens språk; det er sjukt bra. Og selv om jeg ikke var til stede under innspillinga, har jeg faktisk en personlig opplevelse av nettopp dette albumet.

Det har seg nemlig sånn, at jazz-brødrene Michael Brecker (saksofon) og Randy Brecker (trompet) var hyra inn i blåserseksjonen. Seint på 80-tallet hadde jeg gleden av å møte saksofonisten. Med et smil fra intervjuobjektet, tok samtalen en brå vending da jeg ville inn på «Zappa In New York».

- Frank Zappa? Sa Michel Brecker. – Never again!

Saken er at Zappa var perfeksjonist til fingerspissene. Bandet hans kunne gjerne improvisere, men når de spilte partier som var nedskrevet på noter – da skulle notene følges. Punktum. Ikkeno’ slinger i valsen. Og notene var ikke akkurat «Gubben Noa». Ifølge Michael Brecker så «blekkene» ut som om – nettopp – at det var velta et krus blekk over dem. Fortendelene sto i kø, og Zappa krevde øving og disiplin.

Her har du «Pound For A Brown» fra en opptreden i 1978:

Du skjønner sammenligninga med Jaga Jazzist og Chicago?

Det aller meste av materialet på dette albumet er tatt opp under konserten i Nassau Coliseum, Uniondale, New York, 25. mars 1988. Et høydepunkt kommer likevel med «Whipping Post», tatt opp i Civic Center, Providence, Rhode Island, 16. mars samme år.

Vi får en Beatles-medley, med helt nye tekster – ikke godkjent av Queen Elizabeth – «Norwegian Wood», «Lucy In The Sky With Diamonds», «Strawberry Fields Forever». Lenger ut i konserten kommer «I Am The Walrus»; ingen tvil om hvem i The Beatles Frank Zappa likte best – alt dette er John Lennon-komposisjoner.

Zappa rydder også plass til en ti minutter versjon av Led Zeppelins «Stairway To Heaven». Her fra konserten i Wien samme år:

Som sagt – Frank Zappa var en herlig blanding av solid musikanteri, fleip og alvor. Midt mellom «helt ute» og «alt helt på plass». Sheik Yerbouti. Eventuelt The Illinois Enema Bandit.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Stor dokumentarfilm om Frank Zappa underveis

(28.06.21) Frank Zappa får spørsmålet i et TV-intervju: - Hvorfor stiller du ikke til valg som president? «Tenk å bo i et stort, hvitt hus i Washington DC i fire år. Helt uaktuelt!»


En Zappa i livet skulle alle ha

(23.01.21) Hurra for vinterlandet Norge, her er vår nasjonalsang:
And she said, with a tear in her eye
Watch out where the huskies go,
And don't you eat that yellow snow
Watch out where the huskies go,
And don't you eat that yellow snow


Zappa Plays Zappa: Det nærmeste man kommer

(15.11.10) (Oslo/PULS): Dweezil Zappa har vel knapt sett stiligere ut enn nå, i sin nye dress, som han hadde fått av sine venner i klesfirmaet Moods of Norway. Derimot sliter han litt med å tune gitaren sin som ”ikke vil fungere i denne kulda”, som han sier.


Zappa Plays Zappa: Maratonkveld for pappa

(19.05.06) (Oslo/PULS): Med sønn Dweezil Zappa i front, feiret et A-lag av musikere Frank Zappas musikk på Sentrum Scene torsdag kveld. Vi skriver bare mai, men årets musikalske begivenhet i hovedstaden har nå definitivt funnet sted.


Ida Maria: FUCK YOUR SMOOTHIE!

(26.09.25) Genre er uansett overflødig når det gjelder Ida Maria. Musikken hennes er energisk, provoserende, behagelig, underholdende.


Elektronisk støy og skjønnhet fra Melt Motif

(25.09.25) Melt Motif, lokalisert i Bergen og São Paulo, Brasil, er ute med sitt tredje studioalbum, «Feeding the Error». Det leveres et mørkt og stemningsfullt album der minimalistiske melodier og industrielle element smelter sammen til en intens og hypnotisk lytteropplevelse.


Mimi Webb - vokser ved hver gjennomlytting

(24.09.25) Så kom den endelig - den vriene andreskiva til Mimi Webb, som har rukket å bli 25 år gammel siden sist. «Jeg hadde ei ferdig skive klar, men orket ikke tanken på å fremføre de låtene live i to år, så jeg begynte på nytt» - lettere parafrasert fra min side, men uttalelsen er god.


Hurra for Malin Pettersen!

(23.09.25) Malin Pettersen tar rennafart, og passerer portene mellom forskjellige popmusikalske uttrykk i super-G-tempo. Fenomenalt, Malin!


The Rasmus - genial poprockmetall

(22.09.25) The Rasmus vender alt i den store, varme jerngryta. Og når popen skinner gjennom litt tyngre metall, da blir jeg grådig glad!


Beste NIN-skive på atten år

(21.09.25) Tidvis så klassisk Nine Inch Nails at jeg må klype meg i armen. Jeg er allerede småforelsket igjen.