Zappa Plays Zappa: Maratonkveld for pappa

(Oslo/PULS): Med sønn Dweezil Zappa i front, feiret et A-lag av musikere Frank Zappas musikk på Sentrum Scene torsdag kveld. Vi skriver bare mai, men årets musikalske begivenhet i hovedstaden har nå definitivt funnet sted.


Zappa Plays Zappa / /


Konserten var blitt flyttet fra Oslo Spektrum til Sentrum Scene og det var en fryd å tilbringe 3,5 timer sammen med en heltent konsertsal og et heltent band.


NAPOLEON MURPHY BROCK: Tok seg av vokalen. Foto: Odd Inge Rand.

Det var annonsert med Terry Bozzio, Steve Vai og Napoleon Murphy Brock - alle musikere som har jobbet med Frank Zappa i hver sine epoker. I tillegg hadde Zappa-sønn og primus motor Dweezil Zappa samlet et lag som rettferdiggjorde det meste Frank Zappa har ført i pennen i sin årelange karriere.

Den legendariske konsertfilmen fra The Roxy fra 1973 ble introen til herligheten, og "Montana"-versjonen på den filmen er tvers igjennom fascinerende. Etter en halvtimes filmvisning kom det sterke laget på scenen og åpnet med nøyaktig 40 år gamle "Help, I'm A Rock".


TERRY BOZZIO: Rocka start på 2. settet. Foto: Odd Inge Rand.

Til nostalgiske toner skred konserten fremover og flere av låtene gikk inn i hverandre, så det var en utfordring selv for en svoren fan å følge med. Napoleon Murphy Brock gjorde en imponerende figur, og sang strålende samt at han hadde full kontroll på både saksofon og fløyte. "King Kong" var sammen med "Inca Roads" to soleklare favoritter fra første sett, mens beholdningen ellers var også prima.


Imponerende gitarduell på "Montana". Foto: Odd Inge Rand.

I det store og hele var det Zappas repertoar fra 70-tallet som var hovedessensen, med materiale fra legendariske album som One Size Fits All, Overnite Sensation, Apostrophe og Sheik Yerbouti som sentrale stoppesteder.

Etter pausen kom Terry Bozzio på scenen, og tok også over som hovedvokalist. Det ble en rocka start med Sheik Yerboutis "I'm So Cute", Titties And Beers "Tryin' To Grow A Chin" og småabsurde "Punky's Whips". Dweezil og Terry småpratet og vitset, og hele settingen var uformell, åpen og engasjerende.

Selv om vi i to timer hadde hatt to gitarer på scenen, så var nok den største karamellen spart til slutt da Steve Vai entret scenen. Mannen solgte ut Rockefeller i fjor høst, og gav en konsert folk vil huske. Denne gangen var Vai en del av et større ensemble, men fikk mer enn nok oppmerksomhet likevel. Denne personen er nemlig en publikumsmagnet av de helt sjeldne, og hans gitarkunnskaper finnes det ingen begrensninger på. Sammen med Dweezil Zappa gav de en hårreisende gitarduell på "Montana", der spontanitet og improvisasjon var hovedessensen. Videre ble "Zomby Woof" en definitiv høydare mot slutten av hovedsettet.


STEVE VAI: Fengslet publikum - som vanlig. Foto: Odd Inge Rand.

I løpet av kvelden uttrykte Dweezil Zappa sin beundring for det norske publikumet, og denne kvelden viste Zappa-sultne nordmenn seg fra sin beste side med hjertevarm deltagelse, dedikasjon og endeløs applaudering. Zappa Plays Zappa ble en maktdemonstrasjon fra legenden som døde for 13 år siden, med en sønn og en musikerskare å ta av seg hatten for som tar arven med seg videre. En bunnløs imponerende praktaften!

Zappa Plays Zappa spilte dette på Sentrum Scene:

1. sett:

Help, I'm A Rock/Hungry Freaks Daddy/Let's Make The Water Turn Black/Florentine Pogen/Pygmy Twylite/The Idiot Bastard Son/Cheepnis/King Kong/Don't Eat That Yellow Snow/St. Alphonzo's Pancake Breakfast/Father O'Blivion/Inca Roads

2. sett:

I'm So Cute/Tryin' To Grow A Chin/City Of Tiny Lites/Punky's Whips/The Black Page # 1/The Black Page # 2/Peaches En Regalia/Montana/Village Of The Sun/Echinda's Arf/Don't You Ever Wash That Thing?/Zomby Woof/Sofa # 2

Ekstra: Camarillo Brillo/More Trouble Every Day/Eat That Question


Del på Facebook | Del på Bluesky

Elegant tegneserie om Frank Zappa

(11.11.25) Frank Zappas (1940-93) karriere skulle mildt sagt komme til å utvikle seg i retning et stykke utafor allfarvei. Ikke rart hans liv egner seg til å fortelles i tegnestripe-form.


Stor dokumentarfilm om Frank Zappa underveis

(28.06.21) Frank Zappa får spørsmålet i et TV-intervju: - Hvorfor stiller du ikke til valg som president? «Tenk å bo i et stort, hvitt hus i Washington DC i fire år. Helt uaktuelt!»


Frank Zappa for president!

(22.06.21) To og en halv time med Frank Zappa live. Ikke ett minutt for mye. Legendarisk bra.


En Zappa i livet skulle alle ha

(23.01.21) Hurra for vinterlandet Norge, her er vår nasjonalsang:
And she said, with a tear in her eye
Watch out where the huskies go,
And don't you eat that yellow snow
Watch out where the huskies go,
And don't you eat that yellow snow


Zappa Plays Zappa: Det nærmeste man kommer

(15.11.10) (Oslo/PULS): Dweezil Zappa har vel knapt sett stiligere ut enn nå, i sin nye dress, som han hadde fått av sine venner i klesfirmaet Moods of Norway. Derimot sliter han litt med å tune gitaren sin som ”ikke vil fungere i denne kulda”, som han sier.


Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.