Eventyrlig vakkert, Emilie Nicolas

Altoppslukende – det tror jeg er den rette karakteristikken. Her er det faktisk umulig å finne én eneste feil.


Det er opplest og vedtatt – alle er faktisk enige, både her hjemme og i utlandet – at norsk jazz er verdensledende. Nå er vi i ferd med å nå samme posisjon i popmusikken. Det avholdes ikke verdensmesterskap i pop, heldigvis. Men hva skal vi si om et bittelite land i verden som fostrer artister som a-ha, Susanne Sundfør, Sondre Lerche, Ane Brun – og Emilie Nicolas?

«Let Her Breathe» er Emilie Nicolas’ tredje album, og jeg har vært våken nok til å anmelde begge forgjengerne. Det har vært strålende, helt fra starten i 2014 - men dette er en musikalsk karriere som bare vokser og vokser.

Hun synger om love hele tida, i forskjellige varianter. Og dét er helt i orden; skal man skrive om livet – og det er man jo strengt tatt nødt til - kan man like gjerne skrive om kjærligheten. Emilie Nicolas synger på engelsk, men det låter faktisk like fint når hun er innom fransk (selv om jeg ikke skjønner hva hun synger). Fint er det, uansett – og det er jo min skyld at jeg aldri orka å følge med i fransktimene.

Men tittelen - "Let Her Breathe"? Jeg velger å tro det handler om kloden vår.

Komposisjonene er til fingerspissene elegante. Gjennomført uforutsigbare, i likhet med det instrumentale/arrangementene. Elektronisk, orkestralt, akustisk – alt i en suveren miks. Men først og fremst handler det om Emilie Nicolas’ stemme.

Albumet inneholder veldig mye vokal, og jeg forstår det slik at det er Emilie sjøl som legger stemme på stemme. Hun er i sannhet sitt eget englekor. Høyt der oppe i stemmeleiet som en annen Kate Bush, eller i hviskende ordelag. Hør på «No Humans» - jeg sier ikke mer.

Det begynner å bli trangt om plassen i kategorien pop i Spellemannprisen 2020. Og enda har vi ikke kommet halvveis.

Jeg er (så vidt) gammel nok til å huske at Arne Bendiksens «Jeg vil ha en blå ballong» og «Gi meg en cowboy til mann» gikk på repeat i norsk radio. Kjennes det lenge siden? En evighet. For det er jo ikke bare Emilie Nicolas, ikke bare hennes komposisjoner og hennes stemme – hun har et norsk produksjonsteam rundt seg som matcher Los Angeles, any time.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Vakkert, men litt anonymt i regnet

(18.06.22) Det bøtter ned som det bare kan gjøre i Bergen når Emilie Nicolas inntar den største scenen som første artist. Det ligger godt med vann på scenen og vinden blåser cymbalene over ende. Ingen ideell setting for utendørskonsert, men likevel har det innfunnet seg bra med folk foran scenekanten når bandet starter opp med “Tsunami”. Emilie Nicolas åpner munnen og hennes vanvittige flotte stemme sprer seg gjennom regnet.


Klassisk pop fra 2010-tallet

(01.06.18) Emilie Nicolas har vært sjuk, men friskmelder seg sjøl på elegant vis.


Nå er jentene våre virkelig brutalt gode!

(21.10.14) Musikk-Norge oversvømmes denne høsten av suverene jenter. Her har du seks av dem.


Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.