Klassisk pop fra 2010-tallet

Emilie Nicolas har vært sjuk, men friskmelder seg sjøl på elegant vis.


Tre år er gått siden smått sensasjonelle «Like I’m A Warrior». «Tranquille Emilie» ligner i form og musikalsk uttrykk, men er likevel mye mer – for eksempel gjennom et vesentlig innslag av strykere.

Så resultatet er blitt pompøst? Nei, ikke i det hele tatt. Lydbildet er tvers gjennom behagelig og moderne. Arrangementene kler Nicolas’ låter perfekt.

Et album så godt som fritt for gitarer - jeg hører dem i hvert fall ikke - og Rønsen liker det? Ja, til de grader. Til sjuende og sist handler popmusikk i all hovedsak om gode låter, uavhengig av innpakning. Sånne låter ligger tett på hverandre på «Tranquille Emilie». Her er ingen umiddelbar hit av typen «Pstereo», men det spiller ingen rolle – ikke så lenge alt er så lekkert dandert som i dette tilfelle.

På samme vis som Rolling Stones var klassisk rock for ’60- og ’70-tallet, er Emilie Nicolas klassisk pop for 2010-tallet.

Jeg har skjønt det slik at hun ikke skal ut på noen release-turné. Første mulighet ser ut til å bli Sentrum Scene i november. Etter det bør hun sette av datoen for utdeling av Spellemannprisen i sin almanakk.

EMILIE NICOLAS
Tranquille Emilie
Mouchiouse Music/Warner


Del på Facebook | Del på Bluesky

Vakkert, men litt anonymt i regnet

(18.06.22) Det bøtter ned som det bare kan gjøre i Bergen når Emilie Nicolas inntar den største scenen som første artist. Det ligger godt med vann på scenen og vinden blåser cymbalene over ende. Ingen ideell setting for utendørskonsert, men likevel har det innfunnet seg bra med folk foran scenekanten når bandet starter opp med “Tsunami”. Emilie Nicolas åpner munnen og hennes vanvittige flotte stemme sprer seg gjennom regnet.


Eventyrlig vakkert, Emilie Nicolas

(08.06.20) Altoppslukende – det tror jeg er den rette karakteristikken. Her er det faktisk umulig å finne én eneste feil.


Nå er jentene våre virkelig brutalt gode!

(21.10.14) Musikk-Norge oversvømmes denne høsten av suverene jenter. Her har du seks av dem.


Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.