Klassisk pop fra 2010-tallet
Emilie Nicolas har vært sjuk, men friskmelder seg sjøl på elegant vis.
Tre år er gått siden smått sensasjonelle «Like I’m A Warrior». «Tranquille Emilie» ligner i form og musikalsk uttrykk, men er likevel mye mer – for eksempel gjennom et vesentlig innslag av strykere.
Så resultatet er blitt pompøst? Nei, ikke i det hele tatt. Lydbildet er tvers gjennom behagelig og moderne. Arrangementene kler Nicolas’ låter perfekt.
Et album så godt som fritt for gitarer - jeg hører dem i hvert fall ikke - og Rønsen liker det? Ja, til de grader. Til sjuende og sist handler popmusikk i all hovedsak om gode låter, uavhengig av innpakning. Sånne låter ligger tett på hverandre på «Tranquille Emilie». Her er ingen umiddelbar hit av typen «Pstereo», men det spiller ingen rolle – ikke så lenge alt er så lekkert dandert som i dette tilfelle.
På samme vis som Rolling Stones var klassisk rock for ’60- og ’70-tallet, er Emilie Nicolas klassisk pop for 2010-tallet.
Jeg har skjønt det slik at hun ikke skal ut på noen release-turné. Første mulighet ser ut til å bli Sentrum Scene i november. Etter det bør hun sette av datoen for utdeling av Spellemannprisen i sin almanakk.
EMILIE NICOLAS
Tranquille Emilie
Mouchiouse Music/Warner
Del på Facebook | Del på Bluesky