Bo jo cie kochom

… eller da norsk tipping sørget for platebutikk

Hoi: I dag er det igjen på tide å pakke fiskeveska, legge ned speiderkniven, ei St.Hallvard-likørflaske og et falmet bilde av George Best, og deretter dra seg Langsomt Mot Nord.

Dra seg langsomt nord i alfabetet også. Kanskje sende et tøft postkort i moll med riff og et knippe refrenger, og vice versa, til den viktige gitaristen, Jørn Christensen. Han fortjener det. Bildet her er anno yngre dager ettersom det er tatt med et Nikkormat-kamera og Kodak Tri-X ettersom vi skriver 1985.

Vi er igjen nede på Rock On The Dock, dette før det ble dagens Akers brygge i ly av det som vi fortsatt kan kalle det aller fineste Vikateateret. Vi skriver igjen august 1985 ettersom da nesten alt som kunne krype, drikke, gå, synger, glise, stønne, hoppe, kore og spille innenfor norsk pop og rock, inkludert visesang og nestenjazz, var med Sammen for livet. Det var da. Verden hadde selvsagt varulvtenner og var ond både før og etter midnatt.

Nå i dag er verden fortsatt ond. Pokker. Verden har som kjent tapt, både borte, uavgjort og hjemme, ettersom Donald styrer den stygge skuta, United States of Paranoia, i det som vel må kunne kalles Det hvite galehus. Ja, ja.

Jørn Christensen dere, han som har spilt, og som denne skribent og fotograf har sett og hørt, i Can Can, Cirkus Modern, De Press, Thinkerbell, Mercury Motors, CC Cowboys og Young Neils (bandet som fortsatt sørger for allsang med Neil før jul på Rockefeller).

Og, altså Langsomt Mot Nord sammen med Ola Snortheim.

Litt bakgrunn før vi jørner videre: I desember 1984 var det tre av oss som fant ut at det jaggu meg var på tide at 1814-bygda Eidsvoll igjen fikk ei platesjappe. Det fikset vi etter mye om og men. Først fikk vi nei fra den lokale sparebanken til å låne 100 000 kroner fordelt på tre ettersom ingen av oss hadde faste jobber, men var frilansere eller akkurat i startfasen.

Her kunne drømmen om eget vinylutsalg ha endt før det begynte, men så var det de 16 rekkene, engelsk cupfotball, tippekamp og Norsk Tipping da. Jeg leverte en 16 rekker som kompisen min Tore kjøpte seg inn på, han betale åtte kroner, og så var det å vente på tippekampen den 5. januar.

Lørdagen kom og det ble veldig mange uavgjorte cupkamper, men de ble prikket inn, en etter en. Kamp nummer 11 var utsatt og den måtte derfor trekkes. På den tida skjedde dette etter at selve tippekampen var over. På vår kupong hadde vi rein U på kupongen, og jaggu meg ble det trukket til U også.

Tolv riktige, og premiene var meget habil, særs. Hatter og ballonger. Sjekkhefte og en runde til på huset. Ja, bet ble noen dager med fest og det ble Platekjelleren og det var her, beklager at dette tok litt tid, at Langsomt Mot Nord dukket opp over og under disk. På Råholt. I Eidsvoll i 85.

Vi gamle dustete proghuer hadde aldri før hørt noe slikt, og plata ble forsøkt pushet på mange, uten særlig hell, men fortsatt den dag i dag står den første utgivelsen høyt i kurs, så takk, Jørn Christensen, og takk mister Snortheim.

Det hører også med til historien at det i 85 var muligheter for å sende inn et fotografi med en liten tekst for å forsøke å komme på audition til filmen X. Denne skribent sendte inn foto og mente at mørkets gleder var neste stopp.

Men, hørte ingenting, men Jørn Christensen fikk hovedrollen i denne lavbudsjettfilmen der regien var ved Oddvar Einarson. Søren, Jørn!

Tenk om jeg hadde fått hovedrolla i X da. Da hadde jeg ikke vært statist i Jon Skolmens Plastposen der alle statistscenene ble klippet vekk. Sologitar for fred til Christensen.

Vi roper som Andrej Nebb: Bo jo cie kochom. En gang til: Bo jo cie kochom.

Del på Facebook | Del på Bluesky