Hard Luck Street: No bullshit rock’n’roll
Jeg har for tida en litt sensitiv nabo, og gjør det jeg må. (Man skal ikke forstyrre naboer unødvendig 1. påskedag.) På med hodetelefonene. Volumknappen på 11.
Jeg stusser over åpningssporet, tittelkuttet – som også kommer i reprise helt mot slutten. Litt Jethro Tull. En slags keltisk-inspirert vise, som ikke på noen måte kler verken bandet eller vokalist Tarjej «Strange? Gentle» Foshaug. Noen vil kjenne ham igjen fra Trashcan Darlings.
Men så tar det av. «Ghost Train» er bånn pinne. Deretter går det stort sett i det tempoet. Hard Luck Street er et opplagt valg når noen skal lage tribute-album til Backstreet Girls, og da skjønner du sikkert tegninga. Det skal gå fort, og det skal være jævlig høyt.
Hard Luck Street er likevel ikke «rølpete». Her gis plass til velarrangert koring («Sunday (Sigurd’s Song)», og låter som «His Last Comments» og «Stormy Weathers» sender tankene til Eddie & The Hot Rods – mer enn til Ramones og Backstreet Girls. «Hard-Line» er Sex Pistols med et kor dét bandet aldri tok seg tid til å øve inn (eller kanskje ikke ønska seg).
But I hope I’ve made myself clear. Dette er rett fram rock’n’roll. Jeg kjenner ikke så mange som spiller denne typen rock’n’roll daglig i egen stue (naboene …), men neste gang jeg har planlagt et nachspiel, henger jeg opp en lapp i oppgangen:
«I kveld/tidlig natt skal Rønsen ha det gøy sammen med et ukjent antall venner. Vi kommer til å spille relativt høy musikk. Bær over med oss – vennlig hilsen.»
Jeg tipper vi begynner med «Ghost Train», og går videre med «Saturday Stray Cat Revolution». Deretter får vi se hva som skjer. Av erfaring har jeg en følelse av at det kommer til å ende i «Exile on Main St.».
HARD LUCK STREET
Darker Days
Hard Luck Street
Del på Facebook | Del på Bluesky