Så ukommerst kommerst

Jeg syns de har vært oppskrytt, men denne gang treffer Arcade Fire planken.


Canadierne har representert eliten i sin sjanger i et tiår. Hvilken sjanger? Jeg vil si de spiller en blanding av tung indiepop og tung poprock. Ikke indierock av typen Still Corners og Daughter, enn si Eels eller The Shins – og langt i fra poprock a la Roxette (som innimellom spilte ganske så tung pop/rock), Lissie eller Def Leppard.

Da lukter det vel kanskje David Bowie? Ja, det gjør det; Arcade Fire tør å gå like langt utafor den brede landevei som Bowie. De kommer ikke opp med like mange gode melodier, men appellerer så avgjort til det store publikumet som ønsker å være alternativt, men som etter hvert har erobra stadion-arenaene – i klasse med Killers og Muse. Og de unnser seg ikke for å rappe riffet til Michael Jacksons "Billy Jean"!

Alt er like velprodusert, og alt annet enn first take; denne studioregninga må ha vært av det voksne slaget. Lyden er stor, og tidvis ganske voldsomt støyende. Men lydbildet er også kontrastfylt, med plass til rolige bassriff i forkant.

Det mest imponerende med Arcade Fire, er kanskje at de låter så kommerst – med så til de grader ukommerst materiale. Noen millioner fans har venta på dette albumet, og jeg har vondt for å tro at noen av dem blir skuffa.

ARCADE FIRE
Reflektor
Universal


Del på Facebook | Del på Bluesky

Arcade Fire – ikke like magisk

(07.05.22) Når alt dette er over, kan vi gjøre det igjen. Arcade Fire innfrir - for fansen.


Arcade Fire: The Suburbs

(09.08.10) Arcade Fires tredje album "The Suburbs" er som et fotballlag uten profilerte spillere som likevel vinner stort.


Hove 07 - Arcade Fire

(30.06.07) Det meste er egentlig sagt og skrevet om Arcade Fires briljante konsert onsdagen på Hovefestivalen. Likevel, vi slenger oss på hylekoret og utroper denne gigen til festivalens ubestridte høydepunkt.


Arcade Fire og Damien Rice klare for Hovefestivalen

(14.02.07) Hovefestivalen fortsetter å imponere med solide navn. Nå er irske Damien Rice og canadiske Arcade Fire klare. Begge spiller i Oslo i slutten av mars for et forlengst utsolgt Sentrum Scene.


Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.