Arcade Fire – ikke like magisk
Når alt dette er over, kan vi gjøre det igjen. Arcade Fire innfrir - for fansen.
Jeg hadde tenkt til å gjøre dette kort og brutalt. Så enkelt viste det seg ikke å være. Ved første gangs høring får jeg umiddelbart assosiasjoner til fotografen Martin Parrs enormt gode prosjekt: «Bored Couples», hvor han på intimt vis dokumenterer vanlige folks kjedelige liv gjennom kameralinsen. Dette er mennesker i 2-somhet som ikke lenger har noe å si til hverandre - alt er sagt og gjort. Akkurat den feelingen satt jeg med etter én gangs lytting til det musikalske ekteparet Win Butler og Régine Chassagne, bedre kjent som den kreative drivkraften i Arcade Fire.
Men så, etter 3-4 høringer var det akkurat som at jeg skjønte det – at alt henger sammen. Og at alle disse låtene like gjerne kunne vært uvørent strødd utover deres tidligere utgivelser, fra f.eks. «Funeral» (2004), «Neon Bible» (2007), «The Suburbs» (2010), «Everything Now» (2017) eller «Reflektor» (2013) – sistnevnte var vi var så heldige å se dem fremføre på Norwegian Wood året etter.
«We» heter altså årets album. Og det er med en viss spenning vi pakker ut og lytter.
Det hele åpner ganske så fint, og undertegnede begeistres av det «Radioheadske» pianotemaet på åpningslåten "Age Of Anxiety I". Og i bruddet i samme låt, spiller de organiske trommene perfekt sammen med den lekne bassen. Dette grepet kjenner vi godt fra før. Og de fortsetter i samme spor på neste låt, "Age Of Anxiety II (Rabbit Hole)" - en låt som garantert vil fungere fra Orange Scene kl. 01.30 natt til lørdag. Den krever egentlig kun at du kan nikke takten i sånn passe tempo. Med eller uten øl i hånda.
Vi er godt vant med temposkifter fra tidligere AF-skiver. Det får vi naturligvis her også - og «Prelude» er en 30 sekunders lydcollage. Så kommer en serie «nedpå»-låter kalt «End Of The Empire» - hvorav jeg på den første («Last Dance») lurte på hvor jeg hadde hørt (og følt), at dette hadde jeg da hørt før? Så kom det meg for øret en som sammenliknet låten(e) med John Lennons «Imagine». Spot on. I hvert fall på stemning.
Så skjer det noe som jeg ikke forstår. «The Lightning I og II», der «1» er som et langt og ganske unødvendig forspill til «2». Og hva er det vi får her, da? Prøver de virkelig å låte som «The Killers» med en upbeat catchy låt? Gud forby, dette er helt uspennende storskala allsang (Coldplay-ish) – helt unødvendig, masete og kanskje overflødig å si - helt blottet for sjel. Tekstene på albumet handler som vanlig om oss - «We» - om vår evne til å tilpasse oss, og ta inn over oss alle de inntrykk og situasjoner vi må deale med.
Platens sterkeste spor er antakelig: "Unconditional II (Race and Religion)". Et minimalistisk lydbilde med suggererende digitale groovy beats – og en vokal som uttrykksmessig ligger mellom vår egen pop-Annie og noe i retning av den my(s)tiske svenske Fever Ray – selvsagt uten å være noen av dem. Peter Gabriel bidrar også på låten, stemmen hans blir et som et instrument et stykke bak i lydbildet og det grepet gjør at låten løftes helt til topps. Smart skrudd av co-produsent Nigel Godrich (som vi kjenner fra bl.a. Radiohead).
Albumet er deres sterkeste siden «The Suburbs» – selv om det synes langt opp til nivået på de fire første albumene. Fans vil imidlertid ikke bli skuffet av dette tidstypiske og skjøre albumet.
De avslutter det hele med en lavmælt tittellåt som vel oppsummerer tiden vi lever i ganske greit; «når alt dette er over, kan vi gjøre det igjen».
Del på Facebook | Del på Bluesky