Amund Maarud: Dirt
Dirt er et bra og dekkende navn for denne skiva. Amund Maarud er tilbake med møkkete og grumsete blues, som om det skulle vært snakk om et garasjerockbluesband med finesse. Han har til og med gitt Dirt et coverbilde av seg selv med et mer rufsete utseende enn tidligere. Redder han norsk bluesrock?
Amund Maarud er et helt band alene, selv om han har fått med seg et band i ryggen. Han skriver låtene selv, de er gitardrevet og det er også Maarud som har produsert Dirt. Det er ingen tvil om at det er gitarspillingen som er Maaruds hovedinteresse, og om det er noe som trekker ned innledningsvis, så er det nettopp det. Åpningslåta «Hillside» er tøff og riffbasert, noe som legger lista for de øvrige låtene. Dette er grumsete, tøft og en ålreit start.
Neste låt, med kassegitar og greier, er ikke fullt så tøff. «Your star is fading» er en Big Bang-aktig låt med falsettsynging og dobling av koring og vokal. Da er det bedre å skippe rett til et av skivas to store høydepunkter, «Graintrain captain». Her er det tilbake til røttene, og grumsete blues for alle penga. Det kan til tider virke som om lydbildet er litt for grumsete på akkurat denne låta, men Amund Maarud klarer å balansere mellom grums og glatt på en elegant måte, med både skitten gitarlyd og rene kordamestemmer.
Dirts mørkeste låt er også en av de tøffere, og kommer like etterpå. «Dirty laundry» er en skikkelig bakpå blueslåt, som er for bluesfolket og bare dem. Likevel er det en kul sak, som har et drivende, fengende og litt merkelig riff. Riffet fester seg i hjernebarken og går noen runder der mens intetsigende «Running on empty» passerer på tomgang. Skivas andre virkelige høydepunkt er også den mest fengende låta. «Dust and grain» har bra driv og tempo, og er nok den låten fra Dirt som har best spillelistepotensial.
Resten av skiva er egentlig ikke så spennende, og det virker som om skiva for øvrig også går litt på tomgang. Med unntak av den siste låten, som er en morsom greie med navn «Homeward bound», er det rett og slett ikke så mye å skrive hjem om. Dirt er imidlertid ganske lik noe av det Big Bang pumper ut av PA-anlegget når de skal jamme, og det er jo ingenting i veien med det. Amund Maarud er en flink gitarist, en kul vokalist, men dessverre en litt begrenset låtskriver. Det blir tøft, men ikke minneverdig.
Del på Facebook | Del på Bluesky