Amund Maarud: Electric

Ingen direkte bluesmann lenger. Men for en rock’n’roller han er!


Ingen direkte bluesmann lenger. Men for en rock’n’roller han er!

Amund Maarud fyller 30 i år, altså født i 1981. Men han har faktisk vært aktiv på platemarkedet siden 1993! ”Barnestjerne” passer ikke som betegnelse på gutten i det hele tatt, men naturtalent er bare fornavnet.

Med ”Electric” forlater han ikke fullstendig tolvtakter bluesskjema, det bare høres sånn ut. Deler av denne plata er det beste jeg har hørt innen avansert rock’n’roll siden Paul McCartney mot slutten av 90-tallet leverte ”Run Devil Run”. Men Maarud er i musikalsk forstand mye mer breibeint – han serverer til og med latininspirerte rytmer! Som rock’n’roll!

Her fins ikke en eneste clean lyd. Alt, også vokalen, framføres med digre doser distortion. Blåserne - som det er mange av! – er vel ikke nettopp forvrengt, men i dette lydbildet blir alt rocka og forvrengt. Litt som i Beatles”Revolution”. Klassisk indierock.

Når musikere skryter av andre musikere, har de lett for å ty til uttrykket ”alt er så på plass”. Jeg garanterer at det ikke fins en musiker på kloden som ikke ville nikke samtykkende i tilfellet Amund Maarud. Alt på denne plata er så til de grader på plass.

Jeg begriper ikke at denne mannen, i relativ beskjedenhet, skal leve i skyggen av en storhet som for eksempel Big Bang. Begge banda ville vært en sensasjon på Woodstock – og alt som er gammelt er ikke nødvendigvis gammeldags! Snarere tvert i mot!

Jeg tror jeg tør si det så sterkt som at om du ikke liker ”Electric” – ja, så liker du ikke rock.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Buicken må holdes på veien!

(28.04.22) Det ryktes det at Buicken nå rygges inn i garasjen for godt. Det må ikke skje.


Amund Maarud - midt i americana

(09.03.22) Det er en nytelse å følge karrieren til Amund Maarud.


Amund Maarud: Dirt

(18.11.12) Dirt er et bra og dekkende navn for denne skiva. Amund Maarud er tilbake med møkkete og grumsete blues, som om det skulle vært snakk om et garasjerockbluesband med finesse. Han har til og med gitt Dirt et coverbilde av seg selv med et mer rufsete utseende enn tidligere. Redder han norsk bluesrock?


Buktafestivalen 2008: Dag 2

(05.08.08) Det fine med festival er at ikke all moroa er ferdig i løpet av én kveld. Årets Buktafestival kunne dermed skilte med ikke mindre enn 3 dager med forlystelse, der dag 2 skulle vise seg å bli en av de sterkeste rent musikalsk sett.


The Grand: The Grand

(04.10.07) En av dette fjordrike landets desiderte beste bluesgitarister, Amund Maarud, har stablet sammen bandet The Grand. Med denne selvtitulerte skiva flørter de hemningsløst med rocken som sjanger og referansene drar seg så å si fra Hank til Hendrix. Her serveres rocken innpakket i en skitten og drivende god pakke som nok vil treffe de aller fleste rett i rockehjertet.


Norwegian Wood Dag 3: Veterantreff i Frognerbadet

(19.06.05) (Oslo/PULS): Endelig kom solen for fullt, og den dagen alderssnittet var definitivt høyest i Frognerbadet ble en strålende en. Crosby, Stills og Nash ble en høydare for de fremmøtte, men før den tid ble det både opp- og nedturer. Rapport fra dag 3 følger.


Amund Maarud: Commotion

(13.05.04) Regjerende norsk mester i bluesgitar, Amund Maarud, er på banen med sitt andre solo-album. Det kommer temmelig nøyaktig året etter debuten - og et og annet tyder på at han i framtida burde ha litt mindre hastverk. Du er ikke 25 ennå, Amund - du har god tid!


Ida Maria: FUCK YOUR SMOOTHIE!

(26.09.25) Genre er uansett overflødig når det gjelder Ida Maria. Musikken hennes er energisk, provoserende, behagelig, underholdende.


Elektronisk støy og skjønnhet fra Melt Motif

(25.09.25) Melt Motif, lokalisert i Bergen og São Paulo, Brasil, er ute med sitt tredje studioalbum, «Feeding the Error». Det leveres et mørkt og stemningsfullt album der minimalistiske melodier og industrielle element smelter sammen til en intens og hypnotisk lytteropplevelse.


Mimi Webb - vokser ved hver gjennomlytting

(24.09.25) Så kom den endelig - den vriene andreskiva til Mimi Webb, som har rukket å bli 25 år gammel siden sist. «Jeg hadde ei ferdig skive klar, men orket ikke tanken på å fremføre de låtene live i to år, så jeg begynte på nytt» - lettere parafrasert fra min side, men uttalelsen er god.


Hurra for Malin Pettersen!

(23.09.25) Malin Pettersen tar rennafart, og passerer portene mellom forskjellige popmusikalske uttrykk i super-G-tempo. Fenomenalt, Malin!


The Rasmus - genial poprockmetall

(22.09.25) The Rasmus vender alt i den store, varme jerngryta. Og når popen skinner gjennom litt tyngre metall, da blir jeg grådig glad!


Beste NIN-skive på atten år

(21.09.25) Tidvis så klassisk Nine Inch Nails at jeg må klype meg i armen. Jeg er allerede småforelsket igjen.