Saint Etienne: Words And Music By Saint Etienne

Er det noe som heter indie dancefloor-pop? Ja. Det staves Saint Etienne.


Låtskriverne Bob Stanley og Pete Wiggs har holdt det gående siden tidlig 90-tall, sammen med sin fortryllende vokalist Sarah Cracknell. Når London-trioen nå gir lyd fra seg, er det imidlertid for første gang på sju år.

De lager stadig vekk skummelt fengende electronica-pop, men gjør det altså med en mystisk indie-innvallsvinkel. Som de sier i åpningskuttet, når Cracknell forteller at hun kjøpte sin første singel i 1974 – og forklarer hvordan hun beundra Peter Gabriel, og at det seinere bare ble New Order og Dexy’s Midnight Runners.

Jeg vil påstå at de også må ha lytta en god del til Scritti Politti. Musikken er like polert, like «urørt av menneskehender» - men likevel så full av soul. På sitt beste er de like gode som Bee Gees, og de var gode! En naturlig sammenlikning, egentlig: Liksom brødrene Gibb hadde to strengt adskilte karriere – én som de flinkeste gutta i den typiske 60-talls-pop’en i England, én som discohelter på 70-tallet – har Saint Etienne to karrierer, i betydninga to sjangre, samtidig.

Både indie og strukturert, kommersiell pop. Det er ikke mange forunt, det.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Britisk retrospektiv sommerdrøm

(20.09.21) London-trioen Saint Etienne har nylig gitt ut sitt tiende album siden debuten «Foxbase Alpha» fra 1991. Og nok en gang blir en Saint Etienne-utgivelse å betrakte som et konseptalbum. I vanlig forstand er «konsept» avvikende fra standarden hva angår artisters diskografi. I Saint Etiennes finurlige, club-dub-ambientbaserte, indiedance-sky er «konsept» nærmest normalen.


Tamt Etienne

(10.07.00) Quartfestivalens utendørsavslutning, og en av konsertene undertegnede gledet seg veldig mye til, innfridde bare tidvis det man hadde ønsket. Publikum frøs, og musikken fra scena klarte sjelden å stille opp mot kveldskulda som kom snikende.


Livredd for England vs. Tyskland!

(14.06.00) - Portugal-kampen var en katastrofe, men jeg velger å se slik på det: Tyskland spilte heller ingen toppmatch. Lørdagen blir et leve eller dø; jeg tror egentlig ikke jeg får sove før den tid. Og tro meg - jeg skal ta’n helt ut. Pub’en på hjørnet har åpent til klokka åtte om morran! PULS har Pete i Quart-aktuelle Saint Etienne på tråden.


Saint Etienne: Sound Of Water

(22.05.00) "Sound Of Water" er en skive full av skvulpende sommermusikk som gjør seg bedre i en åpen seilbåt enn i en hurtiggående cabincruiser. Ja, det er nesten så "Sound Of Water" grenser til å bli for behagelig. Med sine små trommetakter, et poporgel og en liten vag stemme, er det ikke mye å la seg skremme av her. Men så er det da heller ikke meningen.


Saint Etienne: How We Used To Live (sgl)

(11.04.00) De tok av i et slags forsøk på å mixe Bomb The Bass, S-Express, Stone Roses og Happy Mondays. Via en periode fylt av like mye maskiner som Scritti Politti brukte, viste de seg mot slutten av 90-tallet fram som et ordendtlig band - inludert full blåserrekke. Om "How We Used To Live" er representativ, har vi et silkemykt pop-album i vente.


St. Etienne-oppfølger

(04.04.00) Elektropoptrioen St. Etienne, kanskje mest kjent for sin klubb-versjon av Neil Youngs "Only Love Can Break Your Heart", er ferdig i studio og klare med oppfølger'n til "Good Humor" fra '98.


Ida Maria: FUCK YOUR SMOOTHIE!

(26.09.25) Genre er uansett overflødig når det gjelder Ida Maria. Musikken hennes er energisk, provoserende, behagelig, underholdende.


Elektronisk støy og skjønnhet fra Melt Motif

(25.09.25) Melt Motif, lokalisert i Bergen og São Paulo, Brasil, er ute med sitt tredje studioalbum, «Feeding the Error». Det leveres et mørkt og stemningsfullt album der minimalistiske melodier og industrielle element smelter sammen til en intens og hypnotisk lytteropplevelse.


Mimi Webb - vokser ved hver gjennomlytting

(24.09.25) Så kom den endelig - den vriene andreskiva til Mimi Webb, som har rukket å bli 25 år gammel siden sist. «Jeg hadde ei ferdig skive klar, men orket ikke tanken på å fremføre de låtene live i to år, så jeg begynte på nytt» - lettere parafrasert fra min side, men uttalelsen er god.


Hurra for Malin Pettersen!

(23.09.25) Malin Pettersen tar rennafart, og passerer portene mellom forskjellige popmusikalske uttrykk i super-G-tempo. Fenomenalt, Malin!


The Rasmus - genial poprockmetall

(22.09.25) The Rasmus vender alt i den store, varme jerngryta. Og når popen skinner gjennom litt tyngre metall, da blir jeg grådig glad!


Beste NIN-skive på atten år

(21.09.25) Tidvis så klassisk Nine Inch Nails at jeg må klype meg i armen. Jeg er allerede småforelsket igjen.