Saint Etienne: Words And Music By Saint Etienne

Er det noe som heter indie dancefloor-pop? Ja. Det staves Saint Etienne.


Låtskriverne Bob Stanley og Pete Wiggs har holdt det gående siden tidlig 90-tall, sammen med sin fortryllende vokalist Sarah Cracknell. Når London-trioen nå gir lyd fra seg, er det imidlertid for første gang på sju år.

De lager stadig vekk skummelt fengende electronica-pop, men gjør det altså med en mystisk indie-innvallsvinkel. Som de sier i åpningskuttet, når Cracknell forteller at hun kjøpte sin første singel i 1974 – og forklarer hvordan hun beundra Peter Gabriel, og at det seinere bare ble New Order og Dexy’s Midnight Runners.

Jeg vil påstå at de også må ha lytta en god del til Scritti Politti. Musikken er like polert, like «urørt av menneskehender» - men likevel så full av soul. På sitt beste er de like gode som Bee Gees, og de var gode! En naturlig sammenlikning, egentlig: Liksom brødrene Gibb hadde to strengt adskilte karriere – én som de flinkeste gutta i den typiske 60-talls-pop’en i England, én som discohelter på 70-tallet – har Saint Etienne to karrierer, i betydninga to sjangre, samtidig.

Både indie og strukturert, kommersiell pop. Det er ikke mange forunt, det.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Britisk retrospektiv sommerdrøm

(20.09.21) London-trioen Saint Etienne har nylig gitt ut sitt tiende album siden debuten «Foxbase Alpha» fra 1991. Og nok en gang blir en Saint Etienne-utgivelse å betrakte som et konseptalbum. I vanlig forstand er «konsept» avvikende fra standarden hva angår artisters diskografi. I Saint Etiennes finurlige, club-dub-ambientbaserte, indiedance-sky er «konsept» nærmest normalen.


Tamt Etienne

(10.07.00) Quartfestivalens utendørsavslutning, og en av konsertene undertegnede gledet seg veldig mye til, innfridde bare tidvis det man hadde ønsket. Publikum frøs, og musikken fra scena klarte sjelden å stille opp mot kveldskulda som kom snikende.


Livredd for England vs. Tyskland!

(14.06.00) - Portugal-kampen var en katastrofe, men jeg velger å se slik på det: Tyskland spilte heller ingen toppmatch. Lørdagen blir et leve eller dø; jeg tror egentlig ikke jeg får sove før den tid. Og tro meg - jeg skal ta’n helt ut. Pub’en på hjørnet har åpent til klokka åtte om morran! PULS har Pete i Quart-aktuelle Saint Etienne på tråden.


Saint Etienne: Sound Of Water

(22.05.00) "Sound Of Water" er en skive full av skvulpende sommermusikk som gjør seg bedre i en åpen seilbåt enn i en hurtiggående cabincruiser. Ja, det er nesten så "Sound Of Water" grenser til å bli for behagelig. Med sine små trommetakter, et poporgel og en liten vag stemme, er det ikke mye å la seg skremme av her. Men så er det da heller ikke meningen.


Saint Etienne: How We Used To Live (sgl)

(11.04.00) De tok av i et slags forsøk på å mixe Bomb The Bass, S-Express, Stone Roses og Happy Mondays. Via en periode fylt av like mye maskiner som Scritti Politti brukte, viste de seg mot slutten av 90-tallet fram som et ordendtlig band - inludert full blåserrekke. Om "How We Used To Live" er representativ, har vi et silkemykt pop-album i vente.


St. Etienne-oppfølger

(04.04.00) Elektropoptrioen St. Etienne, kanskje mest kjent for sin klubb-versjon av Neil Youngs "Only Love Can Break Your Heart", er ferdig i studio og klare med oppfølger'n til "Good Humor" fra '98.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.