Warpaint: The Fool

Disse fire jentene fra Los Angeles spiller post-punk, dream pop og psykedelia i en salig blanding. Resultatet har blitt veldig spennende.


Warpaint platedebuterte i fjor med EP'n Exquisite Corpse. The Fool er deres første fullengder. De ble forøvrig håndplukket av The xx som support på deres USA-turne'. Ikke så rart. De høres egentlig ikke så ulike ut. Men der The xx ofte satser på det nedtonede, er Warpaint mer utfyllende i sitt lydbilde.

Emily Kokal er vokalist og en av to gitarister i bandet. Hun har en skjør stemme som kler musikken der den flyter av gårde. Eller buldrer ved hjelp av rytmeseksjonen. Jenny Lee Lindberg (bass, vokal) og Stella Mozgawa (trommer) står for den. Theresa Wayman (gitar, vokal) bidrar også mye til bandets sound.

Det hele starter med "Set Your Arms Down" i en slags drømme pop stil. Mesterlig utført. "Undertow" starter sukkersøtt med fine harmonier, før indie rocken åpenbarer seg. "Shadows" er et annet eksempel på Warpaints teft for briljante låter.

"Majesty" hører vi den litt mer eksperimentelle siden av bandet i form av et seks og et halvt minutt langt spor som bygger seg opp. En av få låter med keyboards.

Kun et par ganger fungerer det heller dårlig for denne anmelderen. Eksperimentelle "Bees" er nærmest for spesielt interesserte, mens "Lissie's Heart Murmur" når ingen steder. Her tror jeg de har villet for mye og går seg bort.

Men The Fool er alt i alt en sterk og detaljrik plate fra et band som kan stå foran et gjennombrudd.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Bergenfest: Warpaint - tatt av teknikken

(18.06.23) Kvartetten fra Los Angeles har gått litt under radaren selv om de har holdt sammen siden 2004. Deres selvtitulerte album kom i 2014 og fulgte opp debuten «The Fool» fra 2010. Etter utgivelsen av «Heads Up» i 2016 ble det litt stille, men heldigvis kom de sammen igjen og ga ut albumet «Radiate Like This» i fjor.


Warpaint: Varm L.A.-glød

(14.05.22) Bandet teller fire fine fruer med bass, trommer, dobbel gitar, trestemte harmonier og gjerne litt synth. Warpaint lager den mest sexy musikken L.A. kan vise til etter år 2000. Det er drømmende indierock, ispedd trip-hop og behagelig flerstemt. Tidligere sammenlignet med Cocteau Twins, men allikevel noe helt for seg selv.


We are The Goon Squad ... og som de kom!

(11.01.26) Årets første konsert for min del, og standard er satt. En feiring av David Bowie. Jeg håper at det blir på Rockefeller neste år!


Eventyrlig morsomt om The Beatles i Norge!

(09.01.26) Vil du ha ei coffee table-bok om The Beatles? Ei bok alle som har noen år på baken bare MÅ begynne å bla i? Sigbjørn Stabursvik kommer deg til unnsetning.


En basalt fundamentert suksess

(07.01.26) Poesi, tilsatt musikk. Det er vel strengt tatt oppskriften på all populærmusikk? Steinar Raknes og Lars Saabye Christensen gjør dette til en ganske annen kunstform.


Staxrud Allstars fyrte av nyttårsraketten

(04.01.26) Ingen hadde det så moro som musikerne selv, og aller mest Eivind Staxrud, når musikeren fra Ås inviterte til AC/DC med noe attåt. Det som skilte denne konserten fra andre cover- og tributeband var det vanvittige stjernelaget på scenen, og at enkelte hadde direkte relasjoner til låtene.


Våre anmelderes 10 på Topp 2025

(31.12.25) PULS-toppen 2025? Selvfølgelig har vi ikke greid å samle oss. Men vi finner faktisk to album på tre forskjellige lister - Alan Sparhawks "Alan Sparhawk with Trampled by Turtles", Swans' "Birthing" og Seigmens "Dissonans".


Rund gjerne året av med Richard Ashcroft

(30.12.25) En av indie-popens store melankolikere, ikke minst en melodisnekker av rang. I forkant av jula slenger Richard Ashcroft et riktig så kosete album inn under treet.