Of Montreal: False Priest
Vokalist og låtskriver I ”Of Montreal” Kevin Barnes fornekter seg sjelden og har i løpet av ti album utforsket alt fra vimsete indiepop til manisk galskap. På ”False Priest” har han tonet ned den masete kvaliteten fra forrige album, ”Skeletal Lamping”, til fordel for mer lyttervennlig og flytende pop musikk.
Det starter imidlertid foruroligende med ”I Feel You Stutter” og ”Our Riotous Effects”, begge komplett med Barnes’ karakteristiske og til tider anmasende falsett i refrenget, snakke-vers om jenter som er slemme og snille, og en ”abstract blackmail domination spasm". Sangene balanserer mellom det meget fengende og det lett irriterende.
Førstesingelen ”Coquet Coquette”, på den andre side, er en radiovennlig og mer avbalansert låt. Med et stakkato gitar-riff og hoppende bass høres den ut som en mer ”normal” indie-rock sang, uten å miste Of Montreals særpreg.
Med ”Godly Intersex”, ”Enemy Gene” og ”Hydra Fancies” får False Priest virkelig fotfeste. Førstnevnte bryter gjennom overflaten i et velfungerende refreng som minner om Prince, før den overrasker med et melodiøst, David Bowie-aktig, midtparti.
På den svevende ”Enemy Gene”, albumets kanskje beste spor, får bandet et velkomment besøk av R’n’B sangerinne Janelle Monae på refrenget. Monae gjør sangen mykere og passer fint som et motstykke til Barnes’ mer kantede stemme. Tematisk sett er låta en av hans mer seriøse (”how can we ever evolve when our gods are so primitive?”) og minner om at bandet ikke skal settes i bås med ”Flight of the Conchords”.
”Hydra Fancies” er indie-pop og soul på en gang med varierte og fine melodier og harmonier. Sangen drives frem av en funk synth-bass og komprimerte trommer.
På siste del av albumet er det særlig ”Like A Tourist”, ”Sex Karma”, og ”Famine Affair” som skiller seg ut. På ”Sex Karma” synger Barnes ”you look like a playground to me” i duett med lillesøsteren til Beyonce, Solange Knowles. Også her fungerer et kvinnelig innslag fint som kontrast til Barnes mildt sagt schizofrene vokal.
A ”Famine Affair” er ren i stilen og det synthdrevne andreverset viser Barnes’ teft for både melodi og interessante og morsomme tekster (”thought she was my Annie Hall or at least Ali McGraw (..) Looping like a retard are you still playing the race card?”)
På slutten dabber False Priest noe av og særlig ”Around the Way” er en sak for de spesielt interesserte. Etter ett og et halvt minutt med skjærende synther og en reverb-druknet Barnes-monolog bryter kona hans, Nina, inn og rapper et vers fra et Olav H. Haugedikt på nynorsk.
Selv om det ofte lesses på med både lyder og instrumenter av alle slag, er produksjonen på albumet nyansert og fungerer aller best med headset.
Of Montreal er et enten/eller band. Har du fulgt dem helt til nå er sjansen stor for at du vil like dette albumet, som i sin helhet er mindre stressende og langt bedre enn forgjengeren Skeletal Lamping.
Del på Facebook | Del på Bluesky