Alice In Chains: Tidløst og feilfritt

(Oslo/PULS): Gammelt og nytt forente seg i en maktdemonstrasjon fra et av 90-tallets største navn Alice In Chains på Sentrum Scene onsdag. Men bandet er så definitivt også en stor del av vår tid. Hele seks låter fra fjorårets glimrende "Black Gives Way To Blue" bekreftet det.


Alice In Chains / /


De står altså bak et av fjorårets sprekeste comebackalbum, og iblandet gammelt godt stoff visket William DuVall og Jerry Cantrell bort grensene mellom 90-tall og 2010 uten problemer onsdag kveld.

Alice In Chains er i 2010 nemlig en tidløs rockeaffære med et heltent og revitalisert band i hovedrollene, 18 år etter at de ble allemannseie med Dirt.


WILLIAM DUVALL: Alice In Chains-soundet forblir inntakt. FOTO: ODD INGE RAND.

Og visst var det livlig på et fullsatt Sentrum Scene da bandet ruvet igjennom åpningstriologien "Them Bones", "Dam That River" og "Rain When I Die" fra et av 90-tallets viktigste album.

Soundmessig blender DuVall seg fint inn i harmoniene til Cantrell, og det finnes vel intet band i hele verden som har beholdt identiteten så godt, selv med et vokalistskifte etter Layne Staleys død.

"This one is for our brother Layne", sier Cantrell før kanskje Alice In Chains' flotteste rolige øyeblikk "Nutshell". Og med et pusterom i sistnevnte, samt luftige "No Excuses", var det ellers en blytung rockemønstring uten sidestykker onsdag. Fra Cantrells nedstemte og buldrende gitar, Sean Kinneys tunge trommeslag og Michael Inez' bass som traff samtlige publikummere klokkerent i mellomgulvet.


MICHAEL INEZ: Han treffer deg i mellomgulvet. FOTO: ODD INGE RAND.

Alice In Chains (1995) var med unntak av "Again" totalt oversett, men ellers plukket grungeheltene klokt fra Facelift med "It Ain't Like That" og "We Die Young" til Dirts "Down In A Hole" og "Angry Chair" som tross sitt dystre uttrykk genererte en unison allsang av gode minner.


JERRY CANTRELL: Skal være veldig stolt av 2010-versjonen av Alice In Chains. FOTO: ODD INGE RAND.

I 2010 er imidlertid Alice In Chains langt mer enn minner. Det er et band som tre år etter gjenfødelsen gav ut en særdeles oppegående skive. Og nå, rundt 8 måneder senere hadde et utsolgt Sentrum Scene fått albumet nok under huden til at den har smeltet sammen med 90-talls platene Facelift og Dirt nok til å tilhøre bandets fjellstøe historie.

En historie som skal vare lenge ennå.

Alice In Chains spilte dette på Sentrum Scene:

All Secrets Known/It Ain't Like That/Again/Check My Brain/Them Bones/Dam That River/Rain When I Die/Your Decision/No Excuses/We Die Young/Last Of My Kind/Nutshell/Lesson Learned/Acid Bubble/Down In A Hole/Angry Chair/Man In The Box

Ekstra: Love, Hate, Love/Would?/Rooster


Del på Facebook | Del på Bluesky

Jerry Cantrell live- hvilken opplevelse!

(04.07.25) Dette var så bra at vår utsendte nesten glemte å ta bilder. Og da er det bra!


Alice In Chains: Black Gives Way To Blue

(03.10.09) 14 år etter avskjedsalbumet «Alice In Chains» og 7 år etter Layne Staleys død er Alice In Chains tilbake. Og det er bare å dele ut prisen for årets gitarriff med en gang til Jerry Cantrell for førstesingle «Check My Brain».


Huskeru-stemning med Alice In Chains

(21.06.06) (Oslo/PULS): Alice In Chains (AIC) var en gang et av verdens feteste rockeband, med en av moderne rockehistories mest karakteristiske stemmer i front. Nå, 15 år etter sin storhetstid, er vokalist Layne Staley for lengst gått i ett med jorda, og resten av bandet er gjenforent som en huskeru-act uten noe særlig annet enn nostalgiske strenger å spille på.


William DuVall ny Alice In Chains-vokalist

(16.04.06) Ifølge nettsiden Blabbermouth.net er det nå klart at tidligere Come With The Fall-vokalist William DuVall tar over vokaljobben for Alice In Chains, etter at Layne Stanley døde av en overdose for fire år siden. Bandet legger ut på en større comeback-turnè i sommer, og gjester Oslo 20. juni.


Altfor flink, men heldigvis også funky!

(04.04.26) Thundercat? Joda, han er helt rå. Men han er også en del av den typen musikere som kan spille så avansert at det nesten blir ... slitsomt. Du vet, den «se hva jeg kan»-greia som ofte glemmer at noen faktisk skal høre på.


Åpen øving med Neubauten

(03.04.26) 25. april 2025 kom beskjeden mange fryktet: Alexander Hacke trakk seg fra Einsturzende Neubauten. For mange uoverkommelige uenigheter på personlige og profesjonelle nivåer, skrev han selv om årsaken. Hacke har tross alt vært bandets musikalske leder i flere tiår, hvordan skulle dette gå?


Fin dokumentar om Red Hot Chili Peppers

(02.04.26) En glødende, men sår dokumentar om Red Hot Chili Peppers' fødsel. "The Rise of the Red Hot Chili Peppers: Our Brother, Hillel" gir et intenst og levende innblikk i hvordan et av rockens mest særpregede band oppsto.


Raye sprenger glasstaket

(01.04.26) Om Rosalia var en overraskende opptur i fjor, er Raye årets Space-X-modell. Dette er nesten ubegripelig bra.


Bliss Quintet imponerer

(30.03.26) De er i ferd med å spille seg inn i elitedivisjonen. Bliss Quintet er ute med sitt fjerde album.


Brukspoeten Stalsberg

(29.03.26) Jeg veit om noen som ikke vil kalle dette kunst – ja, jeg tror jeg kjenner noen som mener denne samlinga tekster ikke en gang kan kalles poesi/lyrikk/dikt. Men det går ei klar linje fra Jan Erik Vold til Tom Stalsberg. Moderne, folkelige diktere, som gjerne har det med å falle på folkets lepper.