Huskeru-stemning med Alice In Chains

(Oslo/PULS): Alice In Chains (AIC) var en gang et av verdens feteste rockeband, med en av moderne rockehistories mest karakteristiske stemmer i front. Nå, 15 år etter sin storhetstid, er vokalist Layne Staley for lengst gått i ett med jorda, og resten av bandet er gjenforent som en huskeru-act uten noe særlig annet enn nostalgiske strenger å spille på.


/ /


Undertegnede hadde med andre ord ikke spesielt store forventninger til konserten med ”nye” Alice In Chains på Rockefeller tirsdag kveld. For hvem kan vel gjengi Layne Staleys tårevåte ynk fra rennesteinen i ”Down In A Hole” uten å falle gjennom som falsk og middelmådig? Ja, hvordan kan man i det hele tatt bytte ut solisten i selveste grungerockens skjebnesymfoni – Dirt (1992) – og samtidig bevare dens storhet?

Slapt band
Om fraværet av Layne Staley umuliggjorde en fantastisk konsertopplevelse tirsdag kveld, så var det nettopp hans stedfortreder, William DuVall, som reddet kvelden fra å bli skikkelig kjedelig. For mens resten av bandet snurret omkring på autopilot, virket DuVall oppriktig sulten på å gi Oslo-publikummet det de hadde betalt 370(!) kroner for å se.

Om noen skulle lure, så bærer William DuVall på en usedvanlig kraftfull stemme, med noe av den samme knivskarpe finnishen som Staley var kjent for. Ingen tvil om at DuVall er riktig mann for AIC hvis de velger å fortsette bandet etter turnèen!

Forutsigbart repertoar
På Rockefeller spilte Alice In Chains låter fra alle sine tre studioalbum (Facelift, Dirt, Alice In Chains), i tillegg til ”No Excuses” fra EPn ”Jar Of Flies”. Sistnevnte utpekte seg som et definitivt høydepunkt, sammen med ”We Die Young” og avslutningsnummeret ”Man in a Box” fra ”Facelift”. ”Would” var selvfølgelig en publikumsvinner, mens "deppeklassikerne" ”Rooster” og ”Down In Hole” var bare triste fordi de var dårlige. Sånne låter må man nemlig legge litt sjel i for at de skal funke – og det var det dårlig med i går.

Kanskje en ny låt kunne fått opp stemningen litt? I det minste for bandet selv? Det er tross alt elleve år siden sist..!!

Ellers skal Alice Chains ha honnør for at de ventet med å gå på scenen til etter England-Sverige var ferdigspilt. Det var tross alt fotballkampen som var kveldens store høydepunkt.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Jerry Cantrell live- hvilken opplevelse!

(04.07.25) Dette var så bra at vår utsendte nesten glemte å ta bilder. Og da er det bra!


Alice In Chains: Tidløst og feilfritt

(17.06.10) (Oslo/PULS): Gammelt og nytt forente seg i en maktdemonstrasjon fra et av 90-tallets største navn Alice In Chains på Sentrum Scene onsdag. Men bandet er så definitivt også en stor del av vår tid. Hele seks låter fra fjorårets glimrende "Black Gives Way To Blue" bekreftet det.


Alice In Chains: Black Gives Way To Blue

(03.10.09) 14 år etter avskjedsalbumet «Alice In Chains» og 7 år etter Layne Staleys død er Alice In Chains tilbake. Og det er bare å dele ut prisen for årets gitarriff med en gang til Jerry Cantrell for førstesingle «Check My Brain».


William DuVall ny Alice In Chains-vokalist

(16.04.06) Ifølge nettsiden Blabbermouth.net er det nå klart at tidligere Come With The Fall-vokalist William DuVall tar over vokaljobben for Alice In Chains, etter at Layne Stanley døde av en overdose for fire år siden. Bandet legger ut på en større comeback-turnè i sommer, og gjester Oslo 20. juni.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.