Huskeru-stemning med Alice In Chains

(Oslo/PULS): Alice In Chains (AIC) var en gang et av verdens feteste rockeband, med en av moderne rockehistories mest karakteristiske stemmer i front. Nå, 15 år etter sin storhetstid, er vokalist Layne Staley for lengst gått i ett med jorda, og resten av bandet er gjenforent som en huskeru-act uten noe særlig annet enn nostalgiske strenger å spille på.


/ /


Undertegnede hadde med andre ord ikke spesielt store forventninger til konserten med ”nye” Alice In Chains på Rockefeller tirsdag kveld. For hvem kan vel gjengi Layne Staleys tårevåte ynk fra rennesteinen i ”Down In A Hole” uten å falle gjennom som falsk og middelmådig? Ja, hvordan kan man i det hele tatt bytte ut solisten i selveste grungerockens skjebnesymfoni – Dirt (1992) – og samtidig bevare dens storhet?

Slapt band
Om fraværet av Layne Staley umuliggjorde en fantastisk konsertopplevelse tirsdag kveld, så var det nettopp hans stedfortreder, William DuVall, som reddet kvelden fra å bli skikkelig kjedelig. For mens resten av bandet snurret omkring på autopilot, virket DuVall oppriktig sulten på å gi Oslo-publikummet det de hadde betalt 370(!) kroner for å se.

Om noen skulle lure, så bærer William DuVall på en usedvanlig kraftfull stemme, med noe av den samme knivskarpe finnishen som Staley var kjent for. Ingen tvil om at DuVall er riktig mann for AIC hvis de velger å fortsette bandet etter turnèen!

Forutsigbart repertoar
På Rockefeller spilte Alice In Chains låter fra alle sine tre studioalbum (Facelift, Dirt, Alice In Chains), i tillegg til ”No Excuses” fra EPn ”Jar Of Flies”. Sistnevnte utpekte seg som et definitivt høydepunkt, sammen med ”We Die Young” og avslutningsnummeret ”Man in a Box” fra ”Facelift”. ”Would” var selvfølgelig en publikumsvinner, mens "deppeklassikerne" ”Rooster” og ”Down In Hole” var bare triste fordi de var dårlige. Sånne låter må man nemlig legge litt sjel i for at de skal funke – og det var det dårlig med i går.

Kanskje en ny låt kunne fått opp stemningen litt? I det minste for bandet selv? Det er tross alt elleve år siden sist..!!

Ellers skal Alice Chains ha honnør for at de ventet med å gå på scenen til etter England-Sverige var ferdigspilt. Det var tross alt fotballkampen som var kveldens store høydepunkt.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Jerry Cantrell live- hvilken opplevelse!

(04.07.25) Dette var så bra at vår utsendte nesten glemte å ta bilder. Og da er det bra!


Alice In Chains: Tidløst og feilfritt

(17.06.10) (Oslo/PULS): Gammelt og nytt forente seg i en maktdemonstrasjon fra et av 90-tallets største navn Alice In Chains på Sentrum Scene onsdag. Men bandet er så definitivt også en stor del av vår tid. Hele seks låter fra fjorårets glimrende "Black Gives Way To Blue" bekreftet det.


Alice In Chains: Black Gives Way To Blue

(03.10.09) 14 år etter avskjedsalbumet «Alice In Chains» og 7 år etter Layne Staleys død er Alice In Chains tilbake. Og det er bare å dele ut prisen for årets gitarriff med en gang til Jerry Cantrell for førstesingle «Check My Brain».


William DuVall ny Alice In Chains-vokalist

(16.04.06) Ifølge nettsiden Blabbermouth.net er det nå klart at tidligere Come With The Fall-vokalist William DuVall tar over vokaljobben for Alice In Chains, etter at Layne Stanley døde av en overdose for fire år siden. Bandet legger ut på en større comeback-turnè i sommer, og gjester Oslo 20. juni.


Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.